http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=77298
(VG 22.09.03 kl. 14:45)
Av
Brennhett om helvete
Antony Beevor: «Berlin: Nederlaget 1945»
Oversatt av Arne- Carsten Carlsen 543 sider Damm
 |
||||
|
Antony Beevors bok om Berlins fall er så intenst godt skrevet at du kjenner
deg lykkelig ved ikke å ha vært til stede, og likevel vet du hvordan det må
ha vært der.
Temperaturen er høy. Høyere enn i den dramatiske boken om Stalingrad. Man føler seg gjennomrystet når man er ferdig med lesningen av dette nye epos om volden, brutaliteten, stupiditeten som preget den siste store kampen mellom to umenneskelige regimer - kommunismen og fascismen.
Det største slag i historien, er det blitt kalt - og vel ikke med urette.
Superspennende
Historien om Berlins fall har vært skrevet før. Men aldri fortalt på en så medrivende og superspennende måte. Det kommer av at Beevor både er en fremragende militærhistoriker og kildegransker - og en ypperlig skjønnlitterær forfatter. Han har fagmannens blikk for offiserenes disposisjoner på begge sider, for soldatenes fremferd. Men han har også tatt menigmanns lidelser inn over seg, sivilbefolkningens lidelser. Ja, fremfor alt det: I Berlin-boken slipper alminnelige mennesker til i langt høyere grad enn i verket om Stalingrad. Dette utgjør noe av trolldomskraften som ligger i boken.
Russerne gikk jo rett inn i folks hus og leiligheter, kastet håndgranater gjennom alle dører og pepret det hele med maskingevær etterpå. Køene av flyktninger som prøvde å ta seg ut, ble beskutt fra fly. Kvinner som forsøkte å gjemme seg, ble dratt frem - og voldtatt. I alt, sier Beevor, ble over 100000 kvinner skjendet i Berlin våren 1945.
Selv høygravide piker, jenter med spedbarn på armen, jødinner som kom direkte fra kz-leirene ble utsatt for massevoldtekt av grufull karakter. En enkelt ble tatt 23 ganger på rad, forteller forfatteren.
10000 av dem døde etter voldtekten. Enhver som prøvde å forsvare dem, ble skutt på stedet. Da Beevors bok utkom på engelsk i fjor, protesterte russiske ambassadører og myndighetspersoner heftig mot dette - offentlig. Men forfatteren kunne bevise sine påstander ved hjelp av funn han hadde gjort i tyske og russiske militære arkiver.
Slaktehus
Russerne, både historikerne og journalistene, har foretrukket å glemme det grufulle og å klamre seg til myten om «Den store fedrelandskrigen». Mens tyskerne har tiet fordi de har skammet seg over å ha tapt selve krigen mot russerne.
Men ingen har protestert mot at Berlin ble forvandlet til et slaktehus av kolossale dimensjoner i løpet av meget kort tid. De fleste av russerne var som besatt av tanken på hevn for de grusomheter tyskerne hadde begått i deres land. Fulle var de også, mange. Det fantes i den russiske mannlige seksualitet, sier Beevor, et mørkt og farlig område som flommet ut når disiplinen skrantet. For det gjorde den.
I Moskva satt Stalin og dirigerte millioner av sovjetsoldater rett inn i helvetet - for å hevne seg og for å komme før amerikanerne. Og i kjempebunkersen under Rikskanselliet vandret Hitler hvileløst omkring, ropte og skrek til generalene at soldatene deres var feiginger, kujoner som bare fortjente å skytes.
Det skjedde da også; mengder av «desertører» ble avlivet av sine egne. Smågutter og gamlinger overtok deres plass i forsvaret av byen. For å dø, de og. Samtidig som der Führer skjøt seg en kule for pannen.
Skjebnene var mange. Men man kan trygt si at Beevor gjenskaper de erfaringer som millioner av berlinere gjorde i løpet av de tre-fire siste, marerittaktige ukene. Han har gravd ut enkelthistorier og detaljer fra hittil utilgjengelige arkiver - og dermed kunnet skape et teppe så fargerikt og sprakende at man vil ha vondt for å legge det fra seg.
Mesterskudd
Et enormt arbeid må det ha vært. Fire år har forfatteren brukt på å granske arkiver i Tyskland og Russland og på å finne nytt stoff. Pluss atskillig tid til innsamling av levende førstehåndsberetninger.
Så er da boken også blitt et rent mesterskudd. En ytterst saklig og upartisk beretning om sensasjonelle og sjokkartede begivenheter. Skrevet på en slik måte at den angår en direkte, så å si på huden. En leser vil rett som det er uvilkårlig måtte spørre seg selv: Hvorledes ville du ha reagert i samme situasjon? Hva ville du ha gjort?
En bok skrevet med kunst, men også med kunnskaper, med overblikk over det hele og over detaljene i det enkelte. Men først og fremst er dette en bok om hva krig er: et fenomen som for enhver pris og med alle tenkelige omkostninger må unngås.
Den kan ikke anbefales varmt nok.
YNGVAR USTVEDT
Temperaturen er høy. Høyere enn i den dramatiske boken om Stalingrad. Man føler seg gjennomrystet når man er ferdig med lesningen av dette nye epos om volden, brutaliteten, stupiditeten som preget den siste store kampen mellom to umenneskelige regimer - kommunismen og fascismen.
Det største slag i historien, er det blitt kalt - og vel ikke med urette.
Superspennende
Historien om Berlins fall har vært skrevet før. Men aldri fortalt på en så medrivende og superspennende måte. Det kommer av at Beevor både er en fremragende militærhistoriker og kildegransker - og en ypperlig skjønnlitterær forfatter. Han har fagmannens blikk for offiserenes disposisjoner på begge sider, for soldatenes fremferd. Men han har også tatt menigmanns lidelser inn over seg, sivilbefolkningens lidelser. Ja, fremfor alt det: I Berlin-boken slipper alminnelige mennesker til i langt høyere grad enn i verket om Stalingrad. Dette utgjør noe av trolldomskraften som ligger i boken.
Russerne gikk jo rett inn i folks hus og leiligheter, kastet håndgranater gjennom alle dører og pepret det hele med maskingevær etterpå. Køene av flyktninger som prøvde å ta seg ut, ble beskutt fra fly. Kvinner som forsøkte å gjemme seg, ble dratt frem - og voldtatt. I alt, sier Beevor, ble over 100000 kvinner skjendet i Berlin våren 1945.
Selv høygravide piker, jenter med spedbarn på armen, jødinner som kom direkte fra kz-leirene ble utsatt for massevoldtekt av grufull karakter. En enkelt ble tatt 23 ganger på rad, forteller forfatteren.
10000 av dem døde etter voldtekten. Enhver som prøvde å forsvare dem, ble skutt på stedet. Da Beevors bok utkom på engelsk i fjor, protesterte russiske ambassadører og myndighetspersoner heftig mot dette - offentlig. Men forfatteren kunne bevise sine påstander ved hjelp av funn han hadde gjort i tyske og russiske militære arkiver.
Slaktehus
Russerne, både historikerne og journalistene, har foretrukket å glemme det grufulle og å klamre seg til myten om «Den store fedrelandskrigen». Mens tyskerne har tiet fordi de har skammet seg over å ha tapt selve krigen mot russerne.
Men ingen har protestert mot at Berlin ble forvandlet til et slaktehus av kolossale dimensjoner i løpet av meget kort tid. De fleste av russerne var som besatt av tanken på hevn for de grusomheter tyskerne hadde begått i deres land. Fulle var de også, mange. Det fantes i den russiske mannlige seksualitet, sier Beevor, et mørkt og farlig område som flommet ut når disiplinen skrantet. For det gjorde den.
I Moskva satt Stalin og dirigerte millioner av sovjetsoldater rett inn i helvetet - for å hevne seg og for å komme før amerikanerne. Og i kjempebunkersen under Rikskanselliet vandret Hitler hvileløst omkring, ropte og skrek til generalene at soldatene deres var feiginger, kujoner som bare fortjente å skytes.
Det skjedde da også; mengder av «desertører» ble avlivet av sine egne. Smågutter og gamlinger overtok deres plass i forsvaret av byen. For å dø, de og. Samtidig som der Führer skjøt seg en kule for pannen.
Skjebnene var mange. Men man kan trygt si at Beevor gjenskaper de erfaringer som millioner av berlinere gjorde i løpet av de tre-fire siste, marerittaktige ukene. Han har gravd ut enkelthistorier og detaljer fra hittil utilgjengelige arkiver - og dermed kunnet skape et teppe så fargerikt og sprakende at man vil ha vondt for å legge det fra seg.
Mesterskudd
Et enormt arbeid må det ha vært. Fire år har forfatteren brukt på å granske arkiver i Tyskland og Russland og på å finne nytt stoff. Pluss atskillig tid til innsamling av levende førstehåndsberetninger.
Så er da boken også blitt et rent mesterskudd. En ytterst saklig og upartisk beretning om sensasjonelle og sjokkartede begivenheter. Skrevet på en slik måte at den angår en direkte, så å si på huden. En leser vil rett som det er uvilkårlig måtte spørre seg selv: Hvorledes ville du ha reagert i samme situasjon? Hva ville du ha gjort?
En bok skrevet med kunst, men også med kunnskaper, med overblikk over det hele og over detaljene i det enkelte. Men først og fremst er dette en bok om hva krig er: et fenomen som for enhver pris og med alle tenkelige omkostninger må unngås.
Den kan ikke anbefales varmt nok.
YNGVAR USTVEDT