Nationen 13 mars 1962

 

Professor Castberg og svenskeutredningen

 

Av prost A. E. Hedem

 

Det bør vel være overraskende også for Nationens lesere at professor Castberg aksepterer det resultat de fire svenske universitetsprofessorer kom til i sin utredning av det norske rettsoppgjør. Men i realiteten om ikke nettopp direkte, bekrefter han det selv på s.60 i skriftet «Juridlske stridsspørsmål i Norges politiske historie.» En undersøkelse tør vel kanskje være av interesse.

        Et saklig utgangspunkt har en da i forsvarsminister Harlems uttalelse i Stortinget, nemlig at Norges inn­dragning i krigen skyldtes stats­maktenes negative innstilling til landets forsvar. Senere har admiral Storheill i et offentlig foredrag hevdet at hvis sjøforsvaret hadde vært på samme høyde som i 1914, ville Hitler ikke ha våget sitt angrep 9 april 1940.

        Av dette følger at ansvaret for ulykken først og fremst må belastes arbeiderpartiregjeringen og dens medløpere i Stortinget. Det fore­lijgger gyldig bevis for at statsmi­nisteren selv var fullt oppmerksom herpå. Hambro skriver at da han nevn­te dag steg inn i statsministerens rom fant han denne gråtende under bitter selvanklage. Noen dager senere møttes pressekonsulenten Birger Gotaas og statsministeren. I sin bok «Fra 9. april til 7. juni», refererer Gotaas følgende uttalelse av hr. Nygaardsvold: «Jeg vet det Got­taas at det kommer et oppgjør etter­på. Det får vi finne oss i. » I 1937 hadde statsministeren erkært i tin­get at regjeringens program var «å oppruste økonomisk, sosialt og materielt — ikke militært.» At dette program ble fulgt, vet alle, ikke minst hva siste post angår.

        Etter frigjøringen kom så oppgjøret, i formen som et rettsoppgjør, dog ikke rettet mot den konstitusjonelt ansvarlige part, men mot et i Stortinget ikke representert politisk parti, og dets medlemmer, tilrettelagt av regjeringen Ny­gaardvold og igangsatt, av den nye regjering.

        Som alle vet, er forholdet mellom staten og borgerne et gjensidig plikt- og rettighetsforhold. Plikten medfører rettighet og rettigheten plikt. Lydighet mot loven er en borgers første plikt sier et gammelt ord. Å respekteres loven må også være statens første plikt. For «med lov skal land byggjast, ikkje med ulov øydast.» Den part som svikter sin plikt, pådrar seg tilsvarende skyld og ansvar. Dette fastslås itilfelle ved domstolens rettsprøve. Staten må sørge for at borgerne ikke utsettes for lov-kollisjon, og at loven blir befulgt både som grunnlag for rettsprøven, og når det gjelder påtalemyndighetens og dommernes habilitet Først når dette er iakttatt, nyter den anklagede, sin rettighet; «Ingen kan dømmes uten lov», heter det i GrL § 96, og med lov menes den rettsgyldige lov, ikke ett parole; heller ikke hva Castberg i sitt

ovennevnte skrift kaller «seierherrens justis.»

        I følge Castbergs lærebok i okkupasjonstilfelle Ikr .art. 43 «det bindende utgangspunkt i alle drøftelser av rettsspørsmål,» således ganske særlig ved vurderingen av de prinsipielle rettsproblemer, heri innbefattet også habilitetsproblemet. De rettsstatlige prinsipper må re­spektetes om rettsprøven skal ha redelighetens karakter.

        Allerede sommeren 1940 hadde biskop Berggrav i dagspresen gjort det norske, folk Oppmerksom på at den fortrengte regjering ikke hadde lovgivningsmyndighet overfor det okkuperte område. Han bygde her på ordlyden i Ikr. 43 og på rettledning av spesielt folkerettslærde jurister. Så sent! som i november 1944 hadde Den midlertidige kirke­ledelse, ifølge sogneprest Storås artikkel i Aftenposten 17. mars 1954 gitt landets menigheter og geistlighet følgende rettledning: «Gjeldende rett i Norge i dag er:

1)     Folkeretten,   særlig   Haagkon­vensjonen av 18/10 1907 som både Tyskland og Norge har undertegnet.

2)     Norsk lovgivning inntil 9/4 1940.

3)     Okkupasjonsmaktens modifiserte og utfyllende lovgivning innenfor Haagkonven­sjonens ramme etter 9/4 1940.

        Det kan neppe være tvil om at si vel Berggravs som Kirkeledelsens rettledning var i full samklang med hva Castberg hadde dosert som bindende utgangspunkt i alle drøftelser av okkupasjonstidens rettsspørsmål. At rettsprøvens drøftelser fant, sted først etter frigjøringen, kan ikke berettige en fra­vikelse herfra. Staten ved påtalemyndigheten, domstolen og den anklagede hadde å respektere den rettsgyldige lov, Staten må ansees æresforpliktet til dette overfor befolkningen på det besatte område. Rettsprøven i Haaland-saken viser imidlertid at staten hadde brutt sitt æresord ved gjennom sine anordninger å ha ført folket inn i lovkollisjonens tilstand og dessuten ved å legge rettsapparatet i kriminelle personers hender, målt på Ikr.art 43. Det ordinære habilitets­krav ble ikke respektert (Jon Skeie). Det må derfor ansees å være i fullt samsvar med Profesor Cast­bergs førkrigsoppfatning, når de svenske professorer i sin utredning korn til følgende resultat: «Det är likväl ett missbruk av ord att kalla en dylik inrikespolitisk upp­görelse for en rättsuppgörelse. Med rätten i vanlig mening har den ingen forbindelse.»

        Det er derfor vitenskapelig uholdbart når professoren anvender uttrykket «rettsoppgjør» om det oppgjør som fant sted her hjemme. Det var et «inrikespolitisk» oppgjør, planlagt og gjennomført ved krenkelse av de ordinære prosessregler. 

        Professoren uttaler på s.60 i sitt skrift følgende: «Det er klart at rettsoppgjøret   etter en seierrik krig alltid vil bil seierherrens justis.» Her finner således en viten­skapsmann det holdbart å sette lik­hetstegn  mellom «objektiv Justis» og «seierherrens justis». Man skule minst vente dette av en professor. Da dommen i Nürnberg var falt, karakteriserte byrettsdommer i Oslo, C. J. Fleischer i Morgenbladet, prosessen således. «Det er hevnens gud som er på vingene.» Denne erfarne dommer hadde åpenbart ikke særlig aktelse for prosessens kvalitet som rettsoppgjør etter «seier herrens justis».

        Da Norge ikke av de allierte var anerkjent som krigførende, kan det ikke med rette henføres/til seierherrene. Motivet for det norske oppgjør var l første rekke ikke hevn, men trang til å kamuflere arbeiderpartiregjeringens, ansvar for Norges inndragning i krigen og for de derav flytende skader for landet og den enkelte borger. Dette må profes­soren ha vært klar over. Når han nå skyter seg inn under «seier­herrens justis» og således fraviker sitt tidligere standpunkt, avslører dette, ikke noe akseptabelt motiv, neppe heller en aktverdig karakter. Men den norske stat må ansees ansvarlig for de skader, som ved det uredelige «rettsoppgjør», ble påført den enkelte borger.