http://www.friheten.no/snudd/2006/snudd23.html

Friheten, juni 2006

Historieskriving

I en artikkel i Dagbladet 5. juni skriver historiker og dokumentarfilmmaker Ingerid  Hagen og dokumentarfilmmaker Jon Jerstad at vi må ta et oppgjør med vår krigshistorie. Artikkelen tar utgangspunkt i en dokumentarfilm om Svein Blindheim, ”Krigshelt i utakt”. Filmen forteller, ifølge artikkelfortellerne, historien om Norges svikt og intoleranse overfor annerledestenkende, og om en kultur av fortielse som har styrt landet vårt etter krigen.

Hagen og Jerstad stiller bl.a. spørsmål om hva myndighetenes prosjekt var og hvorfor det var så viktig å skape en ensretting i samfunnsdebatt og historieoppfatning. Iflg. artikkelforfatterne ligger svaret i første rekke i den kalde krigens fryktinngytende fiendebilde samt Aps behov for kontroll.

For å kunne ta et oppgjør med eget selvbilde og omskrive historien stilles det følgende spørsmål: ”Er det ikke for eksempel på grensen til å være landsforræderi å si at Arbeiderpartiet, under ledelse av regjeringen Nygaardsvold, var ansvarlig for at det tyske angrepet på Norge kunne skje 9. april 1940? Videre at Quisling ikke hadde noe med det tyske angrepet på Norge å gjøre, at Milorg kun drev aktiv sabotasje mot tyskerne først det siste året av krigen, at norsk næringsliv og industri bidro betydelig til tysk rustningsindustri, at de norske kommunistene, som drev aktivt motstandsarbeide lenge før Milorg, i stedet for takk for sin krigsinnsats, ble forfulgt under den kalde krigen.”

Hagen og Jerstad mener at myndighetene bevisst har brukt begeistringen i folket etter krigen for gjenreisningen av landet og for å få bred legitimitet for landssvikoppgjøret som en nasjonal renselsesprosess. Det påpekes videre at denne ensrettingen fortsatte under den kalde krigen da de norske kommunistene og til en viss grad alle opposisjonelle ble plassert i samme bås som NS-medlemmene.

Det er ingen tvil om at denne sammenligningen av kommunistene og nazistene har gjort størst utslag i utviklinga av kommunistpartiet. Denne høyst upassende sammenligningen har i dag til og med fått plass i skolens historiebøker på alle plan. Kravet fra Hagen og Jerstad om en nasjonal renselsesprosess og en omskriving av historien er et reelt og rettferdig krav. Det må likevel påpekes at det er det til enhver tid gjeldende styrkeforhold i eksisterende statsapparat som avgjør om dette
er mulig.


Dagens statsapparat kontrolleres helt og fullt av kapitalkreftene. Arbeiderklassen og dets representanter er verken i stand til eller villig til å kreve en nasjonal renselsesprosess og en omskriving av historien. Dessuten - i det øyeblikk arbeiderklassen begynner å tvinge forandring i systemet, vil den møte motstand fra de krefter som kontrollerer statsapparatet. Som Engels påpeker er ikke staten en makt som er påtvunget samfunnet utenfra. Den er heller ikke den etiske ides
virkelighet.

Staten er tvert om et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingstrinn; den er innrømmelsen av at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, har spaltet seg i uforsonlige motsetninger som det ikke makter å overvinne. Men for at disse motsetningene, klasser med motstridende økonomiske interesser, ikke skal fortære seg selv og samfunnet gjennom en fruktesløs kamp, er det blitt nødvendig med en makt som tilsynelatende står over samfunnet, en makt som skal dempe konflikten og holde den innenfor «ordenens» rammer. Og denne makt, som er sprunget fram av samfunnet, men som stiller seg over det og blir mer og med fremmed for det - er staten.

Påstanden om at staten er et organ for forsoning ble totalt avvist av Marx. Iflg. Marx er heller staten et organ for klasseherredømme, et organ for den ene klassens undertrykking av den andre klassen. Statens hovedoppgave består da av en orden som sanksjonerer og befester denne undertykkingen ved at den demper konflikten mellom klassene. Det rettferdige kravet om en nasjonal renselsesprosess der historien blir omskrevet, kan derfor ikke gjennomføres før styrkeforholdet er endret. Historien skrives med andre ord ikke av historikere. Den er et resultat av den pågående klassekampen.

zg