http://home.online.no/~ol-enge/a05/05-4Menneskerettigheter.htm

Nr. 4/2005

MENNESKERETTIGHETER, FRED OG FORSONING
Av Egil Lindholm

Svein Blindheim - tidligere Linge-mann som ikke aksepterte den offisielle historien

Forsoning kommer ikke i stedet for rettferdighet. Rettferdighet er en forutsetning for forsoning.

I magasinet LEVENDE HISTORIE NR: 5 - 2004 finner vi en artikkel med følgende overskrift: Å OVERKOMME FORTIDEN. Innledningen er som følger:

Hva skjer når et samfunn skal holde dom over sin fortid? Rettsoppgjøret etter 1945 var en av de største rystelser noensinne i norsk rettsliv og politikk. Oppgjøret omfattet nesten hundre tusen personer og resulterte i konfiskasjon av eiendom, tap av stemmerett, fengselsstraff og dødsdom. Hvilke prinsipper ble lagt til grunn for oppgjøret? Og hva ble på lang sikt konsekvensen for samfunnet?

Dette emne har et omfattende perspektiv, som etter krigen har blitt behandlet i dokumenter, avhandlinger, i aviser og i et stort antall bøker fra de to sider i det aktuelle norske rettsoppgjøret.

Fra samme artikkel hitsettes følgende:

Professor i strafferett ved Universitetet i Oslo fra 1906 til 1945, Jon Skeie, var skarp motstander av landssvikanordningen. Den stipendiaten som sto klar til å overta hans stilling, Johs. Andenæs, var opprinnelig av samme oppfatning. Landets ledende folkerettsekspert Frede Castberg stilte seg også dypt skeptisk til hele oppgjøret.

Det samme gjorde ca. 40 % av advokatstanden i Oslo.

Blant fengselsfolk ser vi samme tendens, anført av Botsfengslets mangeårige direktør Hartvig Nissen, som betraktet anordningen av 1944 som en katastrofe. I tidsskriftet SOSIALT ARBEID tok byrettsdommer Bjarne Didriksen skarpt avstand fra landssviklovens bestemmelser, og påpekte hvordan Norge brøt med rettsutviklingen i resten av Norden ved de prinsipper som her ble innført. Fire av elleve høyesterettsdommere forkastet vanlig NS-medlemmers straffeskyld, og flere dommere fulgte etter.

Selv i Stortingets justiskomite var det etter hvert mange som helst skulle sett landssvikanordningen ugjort. I de fleste av disse tilfellene dreier det seg om dem med erfaring fra og innsikt i strafferettspleie. Og omvendt: De som hadde utarbeidet reglene, i London, Stockholm og Oslo under okkupasjonen, var uten unntak personer uten spesiell sakkunnskap i strafferett og kriminologi. Den opprinnelige straffelovskomiteen var ledet av sosialøkonom (og cand.jur.) Wilhelm Keilhau. Den andre komiteen ble ledet av Annæus Schjødt, fremtredende forretnings jurist. Også de to justisministrene som bestyrte forberedelsen og gjennomføringen, Terje Wold og Oscar Gundersen, sto fjernt fra strafferetten.

******

Hvis man setter strek pr. 9. april 1940 og ikke tar i betraktning forhistorien, spesielt i de forløpne 10 år, skyver man de historiske fakta under bordet. Går man her i dybden, kan man bli rystet. Settes denne viten i forbindelse med rettsoppgjøret, kan man bli både nedstemt og motløs, for å uttrykke seg forsiktig.

En viktig side ved rettsoppgjøret er altså å få analysert årsaks- og virkningsmekanismen, hva som skjedde i Norge og ellers i Europa mellom de to verdenskriger. Dette for å få et helhetsbilde som kanskje mangler, og dette bør settes i forbindelse med etterkrigsoppgjøret.
 
Det kommunistiske parti og en rekke av Arbeiderpartiets ledere i den pågående samfunnskampen i 1920-30 årene søkte støtte hos bolsjevikene og arbeidet åpenbart for proletariatets diktatur. Det er her ikke anledning til å gå i detaljer.

Går vi tilbake i vår politiske historie, vil vi finne mangt som forklarer årsaken til katastrofen, da Norge ble besatt av Tyskland i april 1940. Først og fremst er det de venstreradikale partier som undergravde landets forsvarsmakt og oppagiterte folket mot forsvaret. Fra høyt fagmilitært hold er det fremkommet uttalelser om at Norge etter all sannsynlighet hadde unngått å bli okkupert 9. april 1940, hvis vi hadde holdt vårt forsvar i kampdyktig stand.

OPPKLARING
I Aftenposten for 26.04.1997 ble Svein Blindheim, historiker og tidligere medlem av kompani Linge og de to siste årene av krigen sentral i Mil.org., intervjuet:

Historikerne gjorde en ting etter krigen, som ingen andre kunne greie: de forandret fortiden, sier Blindheim, som mener at Norge ikke kan leve med hullene i historien.

Videre:

Hverken Hjemmefronten eller resten av det offisielle Norge var spesielt glupe. Vi lever med en seierherreversjon om Norges krig i 1940 og om fortsettelsen som er svart/hvitt, den var mer grå.  - --

Vi har slått oss på vårt bryst og sagt at vi var alliert med britene. Men Norge var ikke alliert med britene. Vi var ikke en alliert nasjon. Vi kapitulerte. Vi fortsatte ikke krigen, men hadde en eksilregjering akkurat som bl.a. tsjekkere og polakker.

- Til slutt sier Blindheim:

Jeg oppdaget at det var feil i historien. Vi kan ikke bare dekke til det som var galt i all evighet.

I Johan Scharffenbergs bok: «Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie», side 11, gir han uttrykk for følgende:

Stortingets undersøkelseskommisjon av 1945 fikk adgang til mange hemmelige offentlige dokumenter og private opptegnelser som den bare kunne bruke med diskresjon.

Jeg ønsker hensynsløs klarhet over disse forhold. Hele det materiale som kommisjonen bygget på, bør gjøres tilgjengelig for andre forskere, og alle viktige aktstykker bør bli offentliggjort.

Det er skjendig at først en sen etterslekt skal få vite hele sannheten, men ikke de samtidige slektsledd som har lidt og lenge etterpå kommer til å lide under sine styresmenns feilgrep.

Tidligere stortingsrepresentant for Senterpartiet, Erland Asdahl, lokal Milorg-leder under krigen, ble intervjuet i Verdens Gang 13.11.1987. Han hevder bl.a. følgende:

Jeg er med årene blitt stadig mer kritisk til det som skjedde under krigen og under landssvikoppgjøret etterpå. Dette oppgjøret var groteskt urettferdig, og tiden er nu inne til å få slutt på hetsen mot de dømte. Oppgjøret var nemlig en storstilt avledningsmanøver for å skjule en evneløs regjering, som ikke maktet å føre en fast nøytralitetspolitikk, slik som svenskene og at AP-regjeringen ødela landets forsvarsevne. Det var politiske misgjerninger og unnfallenhet som førte oss inn i krigen. Altfor mange har lidd for lenge fordi vi i stemningsbølgen etter krigen mistet vår sunne dømmekraft. - Mange av de dømte var patrioter som ville gjøre en innsats for landets ve og vel.

De mange hemmelige offentlige dokumenter, aktstykker og private opptegnelser etc. når det gjelder vår befatning med den annen verdenskrig, er båndlagt i Statsarkivet i Oslo. Disse dokumenter er sperret for innsyn av historikere og andre fagfolk inntil år 2020. Når dette måtte skje, er alle som har opplevet krigen døde.