"En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av." (Professor Jens Arup Seip.)

 

 

Kort supplement om

EINAR GERHARDSEN

 

Av John Sand

 

 

I Ravner -Sandberg-dommen uttalte dommer Fogner :

 

"Det var ingen i vårt land som hadde patent på det hele lytefrie nasjonale syn."

 

Kanskje var ikke engang Einar Gerhardsen lytefri ? Det skal jeg komme tilbake til, men først skal vi se på et par episoder fra mellomkrigstiden Gerhardsen ble to ganger straffedømt, første gang primo juni 1924. Da ble han av lagmannsretten idømt 75 dagers ubetinget fengsel for oppfordring til militærstreik. Nedenfor kopi av Reidar Kirsti : "Gubben" s. 114

 

Arbeidskamper, konflikter og klassejustis. Mange av Arbeiderpartiets fremste folk ble satt under tiltale. For oppfordring til militærstreik ble dis­se dømt i 1924: Fra venstre: Einar Gerhardsen, Håkon Hoff, Rolf Hofmo, Malfred Bergseth, Martin Tranmæl, Håkon Meyer, Oscar Torp, Severin Arnesen, Nils Hønsvald, Aksel Zachariassen.

 

Statsadvokaten stemplet Det Norske arbeiderparti som samfunnsfiendtlig Se nedenstående kopi av Arbeiderbladet 5. juni 1924

 

Militærstreiksaken foran sin avslutning

Statsadvokaten stempler Det Norske arbeiderparti som samfunnsfiendtlig.
Et tåpelig forsøk på å redusere den opinion som står tak militærstreiken.

II

 

Her nå jeg innskyte at i aprildagene 1940 ville Gerhardsen bli militær befalingsmann, se Unni Diesen : "Kvinne i krig" s.29 :

 

Da fikk Einar Gerhardsen blod på tann. Han ville også ha en grad og bli befal.

 

Einar Gerhardsen ble også høsen 1927 straffedømt - denne gang hadde han sammen med Arnfinn Vik oppfordret arbeidsløse til å begå tyveri i matvare-butikker. Se omtale i Morgenbladet 31,01-28 :

 

Det norske arbeiderpartis centralstyre har sendt regjeringen et andragende om benaadning av Einar Gerhardsen og Arnfinn Vik, som høst skrev idømt  120 dages fængsel. De hadde, som det vil erindres, i februar i fjor skrevet en artikkel  i bladet ”Den røde ungdom” hvori arbeidsløse blev arbeidsløse blev opfordret til at gaa ind i matbutikene og stjæle

 

Gerhardsen sonet bare 34 dager av dommen. Han ble nemlig benådet av justis­ minister Cornelius Holmboe i Hornsruds regjering (A). I Morgenbladets leder blir dette kommentert .

 

Den nye justisminister har debutert med at la to partifæller som avsoner straf for opfordring tyveri, løslate fra fængselet. De to opfordredei sit blad-«Den røde ungdom», alle arbeidsløse til at gaa ind i butikeme og forsyne sig med matvarer.

 

Hermed vender jeg tilbake til spørsmålet om Einar Gerhardsen var lytefri i okkupasjons­­tiden. I 1991 ga Aschehoug ut Nygaardsvold-biografien "I Malstrømmen" forfattet av Harald Berntsen. For første gang kom det frem at også Einar Gerhardsen hadde riper i lakken. Av bokens s.561 fremgår ad Gerhardsen og hans partifelle Finn Moe sommeren 1940 arbeidet med å få etablert en "norsk front for å søke et modus vivendi med tyskerne. De to AP-topper var villig til å godta Norge som en del av et germansk Europa og en utenrikspolitikk som var ledet av Tyskland.

 

Harald Berntsen kommer s.  606 i biografien tilbake til forhandlingene om en "norsk front" :

 

Som partiformann hadde Gerhardsen allerede på sommeren ansvar for forhandlinger om en norsk front mellom Fedrelandslaget og Arbeiderpartiet, forhandlinger som Bratteli i sine nedtegnelser bare vagt antyder, og som Gerhardsen ikke fant det verd å nevne i sine erindringer om tida fra 1940 til 1945, Fellesskap i krig og  fred.  Forhandlingene er i det hele tatt ikke blitt gjort kjent etter krigen.

 

Gerhardsens forhandlingsmotpart var Fedrelandslagets formann Victor Mogens. Sommeren 1940 var han utvilsomt den mest tyskvennlige nordmann som selv Terbovens nærmeste menn søkte råd hos, se Cappelen : "Krigsleksikon" s.245  :

 

Særlig i juni 1940 sto Mogens svært sentralt i mange tyskeres planer. G.W. Muller, en av Terbovens medarbeidere rådførte seg ofte med ham.


Professor i historie Finn Olstad har i "Einar Gerhardsen - en politisk  biografi" s.138 flg. gitt en nokså utførlig beretning om Gerhardsens  virksomhet sommeren 1940. Man får inntrykk av at Arbeiderpartiet på  den tid var splittet og at Gerhardsen ikke var absolutt lojal mot regjeringen Nygaardsvold. S. 140 spør forfatteren :"Kunne ikke en logisk fortsettelse være å kaste vrak også på Nygaardsvold ?" Og professoren fortsetter :

 

Gerhardsens holdning var på ingen måte klar. Gunnar Jahn, direktøren for Statistisk Sentralbyrå som var medlem av administrasjonsrådet, gammeldags liberaler og uttalt motstander av å kaste konge og regjering, hadde fatt vite at Arbeiderpartiet var i sterk oppløsning. Heller ikke de «Nordlands-farerne» som var kommet tilbake, bidro mye til å gjøre partiet sterkere, hadde en kontaktmann innenfor arbeiderbevegelsen fortalt; de var alle «oppfylt av kritikk over regjeringen». Intet unntak for Gerhardsen."

 

Side 142 i biografien kommer professor Olstad inn på Gerhardsens forslag "Foreløbig utkast til oppgaver for en norsk front" Det inneholdt tre punkter. Fra boken har jeg kopiert siste pkt.

 

3.1 nært samarbeid med Tyskland virke for at Norge kan hevde sin plass i det nye Europa som blir skapt og innenfor den nye økonomi uten derfor å gi avkall på sine oversjøiske interesser.

 

Om utkastet har Olstad dette å si :

Det innebar et knefall for det tyske herrefolket som Finn Moe hadde formulert i andre ord: Norge som et ledd i et germansk Europa.

En så pass klart uttalt vilje til å setteren lovlige valgte regjeringen til side og søke fred i et tysk-dominert Europa må ha vært sterk kost i Stockholm.

 

Arbeidet med å få etablert en "norsk front" synes å ha pågått i minst to måneder.

 

Etter krigen ble Einar Gerhardsens forhandlingsmotpart, 'Victor Mogens, tiltalt for landssvik, men han hadde ikke vært NS-medlem og ble frifunnet. Under retts­saken tiet Mogens om sine forhandlinger sommeren 1940 med Gerhardsen og hans nærmeste menn. Episoden med Einar Gerhardsen og "norsk front" er heller ikke nevnt i den bok på 400 sider som Mogens ga ut i 1945.

 

Førstearkivar ved Riksarkivet, Kåre Olsen, ga etter flere års forskningsarbeid, ut boken "Krigens barn."(Aschehoug 1998) som er en nøktern fremstilling om bl.a. "tyskertøser" og deres barn. På bokens omslag skriver utgiveren om forholdene etter "freden" :

 

"Overgrepene ble mange. Langt på vei var kvinnene rettsløse. For dem var den norske rettsstaten langt, på vei opphevet. De ble internert, uten lovhjemmel og uten dom.”

 

Forfatteren nevner en rekke eksempler gi vilkårlighet og lovløshet. Herfra s. 276

 

Mange kvinner ble suspendert og avskjediget på ganske tynt og usikkert grunnlag. Ofte var hele saken basert mer på rykter enn sikre opplysninger om at kvinnene hadde vært sammen med tyskere.