BAKGRUNNEN FOR HITLERS KOMMANDO-BEFEHL
Av John Sand.
I Cappelen NORSK KRIGSLEKSIKON gir historikeren Berit Nøkleby en beskrivelse av dette Kommando-Befehl:
Men Nøkleby unnlater konsekvent å fortelle at Kommando-Befehl var en rettmessig represaliehandling som fulgte etter britenes mange krigsforbrytelser under og i forbindelse med Dieppe-raidet 19. august 1942.
Forhistorien til Kommando-Befehl er slik:
Sommeren 1942 ble Churchill utsatt for et enormt press. Både fra USA og fra Sovjet-Samveldet, om å opprette en annen front i Frankrike. William Stevenson beretter i
Sin bok ”Dekknavn Intrepid” s. 413 om presset fra USA.
Både generalen og admiralen gjorde det klart for Churchill at USA ikke hadde lyst til å forsyne Storbritannia med våpen ”før de fikk beskjed om britenes besluttsomhet.”
Den 12. august fløy Churchill til Moskva. Han møtte Stalin som overøste ham med de groveste fornærmelser i sinne over at den ventende invasjon i vest ikke kom. Mens Churchill snakket, vendte Stalin seg bort. Amtalen er omtalt av Stevenson s. 413:
Samtalen med Stalin må ha satt et støkk i Churchill. Han mottok også skremmende informasjon fra etterretningstjenesten. Han innså at noe dramatisk måtte skje for å roe Stalin. Det Churchill fryktet, var at Sovjet-Samveldet skulle bryte ut av alliansen og slutte fred med Tyskland. Se Stevenson s. 410
I ettertid vet vi at Churchills frykt var vel begrunnet. Molotov hadde fortatt en reise 320 km langt inn på tysk okkupert område for å drøfte en separat fredsavtale med tyskerne. (Det gikk 31 år før denne episoden ble kjent)
Britene hadde allerede i januar 1942 vært inne på utføre strandhugg mot franskekysten. Men noen konkrete planer ble neppe utarbeidet før utpå våren. Britene besluttet å foreta et omfattende raid mot den franske havnebyen Dieppe, 110 km tvers over Den engelske kanal fra Newhaven. Operasjonen fikk kodenavnet JUBILEE. Navnet oppstod etter drøftinger med bl. a. Sionistlederen Chaim Weizman og andre jødiske ledere.
Hos Stevenson s. 408 står det:
Dieppe-operasjonen utviklet seg og var i ferd med å bli Det Store Bedrag.
Under raidet håpet Churchill å skaffe seg opplysninger om tyskernes radar. Men hovedformålet med operasjonen var å hindre at Sovjet-Unionen brøt med sine allierte. Stalin måtte overbevises om at det var umulig på den tid å opprette en annen front. For at Stalin skulle innse dette, måtte raidet bli en fiasko.! Og tusener av liv måtte ofres. Se Stevenson s. 409:
Det opplyses videre på samme side:
På
side 414 beretter Stevenson:
Kampene på en 25 km lang front varte i ni timer. Av de 4963 kanadierne som deltok i kampene på stranden, ble 3387 drept eller tatt til gange. Sjefen for Canadas 6. infanteribrigade, to andre oberster og 13 stabsoffiserer var blant fangene.
To av Tysklands mest kjente dokumentarforfattere, Günther Bøddeker og Paul Carell, har i boka DIE GEFANGENEN (Ullstein 1980) gitt en nøktern beskrivelse av det som hendte etter Dieppe-raidet. Her siteres fra bokas s. 33:
De to forannevnte forfattere omtaler også (s. 35) en annen folkerettsstridig handling 4. oktober 1942:
I oversettelse:
Som om dette ikke var nok, hadde en liknende skjendig begivenhet funnet sted 4. oktober på Kanaløya Secrol Tidlig om morgenen overfalt 16 briter en tysk avdeling som bestod av en underoffiser og 4 menige. Underoffiseren som bare hadde en skjorte på seg, ble bundet på hender og føtter med en flettet snor og hindret i å ta på seg flere klesplagg. Tyskerene ble ført ned til stranden. Da de satte seg til motverge, ble underoffiseren og en soldat drept med skudd og bajonettstikk. Disse kjensgjerninger ble bekreftet av en pioner som klarte å rive seg løs og flykte. Den etterfølgende undersøkelsen fastslo at den folkerettsstridige handlingen var planmessig forberedt.
Bøddekers` og Carols bok har s. 35 overskriften:
Handschellen in Bowmanville
Håndjern i Bowmanville
I Bowmanville, som lå ved Ontariosjøen, var under 2. Verdenskrig en stor leir for tyske krigsfanger. Her satt bl. a. en av Tysklands berømte ubåtkapteiner, Korvettenkapitän Otto Kretschmer. Han var tildelt Ridderkorset med ekeløv og sverd etter at hans ubåt hadde senket 313.611 tonn fiendtlige skip. S. 35 skriver forfatterne:
I oversettelse:
”Churchill lot det ikke forbli med en trussel, men ga ordre om at 2000 tyske fanger i kanadisk og engelsk fangenskap skulle påsettes håndjern. Slik gikk det til, at en dag betrodde den kanadiske leirkommandant til Korvettenkapitän Kretschmer at en del av fangene skulle påsettes håndjern”.
Det fremgår av boken at det kanadiske vaktmannskap hadde lite til overs for Churchills folketrettsstridige ordre. Den 12. desember tok straffemetoden slutt etter at regjeringen i Sveits hadde forhandlet frem en avtale.
Britene var foregangsmenn når det dreiet seg om folkerettsstridig krigsførsel. I juni 1940 ga Churchill ordren ”Tenn Europa i brann!” og den 6. juni spurte han general Ismay: Se Hæstrup s. 64.
Hvilke foranstaltninger er der truffet i retning av at sikre os gode agenter i Danmark, Holland, Belgien og langs Frankrigs kyster? Der må forberedes angrepsforetagender ved hjælp af specialuddannede stormtropper, som kan øve et rædselsregimente langs disse kyster.
Senere i samme memorandum kræves opbygning af et fyldestgørende spionagesystem og etterrettningsvæsen langs hele Europas vestkyst.
Men Churchill møtte motstand. Utenriksminister Lord Halifax sa: ”Du kommer til å lære opp gangstere. Se også her dr Sverre Kjelstadli i ”Hjemmestyrkene” s. 57:
Han møtte med en gang motstand mot sine planer om ”striking companies”, det vil si de senere commandos. De yrkesmilitære i the Regular Army hevdet at slike avdelinger ville
skade Hærens disiplin og prestisje. Den obstruksjon som Churchills planer ble møtt
med, kan man lese ut av hans brev av 25. august, 8 og 21. september 1940.
Linge-karen Knut Haukelid innrømmer i sin bok ”Det demrer en dag” s. 34 – 35 at Linge-folkene gjennomgikk en gangsterskole og at de grep til ethvert middel.
Tyskerne har flere ganger betegnet den skole De forente nasjoners hemmelige sabotasjetropper gjennomgikk som en gangsterskole, og hvis man ser på de rent praktiske fag, så hadde de utvilsomt rett. Det finnes ingen annen lov for krigen enn at man må seire. De amerikanske gangstere ville vel ha satt stor pris de kurser vi gjennomgikk. Vi som var fra et lite undertrykt folk, grep med glede og uten å skamme oss, til ethvert middel.
Sjef for britenes irregulære krigføring var oberst Colin Gubbins. Han hadde skrevet tre lærebøker i folkerettsstridig krigføring. Her siteres: William Stevenson: ”Dekknavn Intrepid” s. 72:
Tre av bøkene har han skrevet selv. Det var The Art of Guerilla Warfare, Partisan Leader`s Guide og The Housewife`s ABC of Home Made Explosives. Bøkene kom mange år før Mao Tse-tung og Nord-Vietnams ukonvensjonelle krigshåndbøker.
Utdrag av Arne Ordings dagbok. Arne Ording var utenriksminister Trygve Lies i Den norske London-regjeringen for
Torsdag, den 19. november.
Han fortalte følgende historie om Lord Lovat, som hadde en offiser som hadde vært med i Dieppe-raidet. Lovats gruppe hadde tatt 30 tyske fanger, og Lovat hadde så samlet dem og holdt en tale for dem på tysk hvori han hadde skjelt dem ut for å vbære mordere og bantitter. De hadde svart med at krig er krig. Lovat hadde sagt at de var alminnelige forbrytere og gitt parolen "Boys, the knifes." hvorpå commandoene hadde skåret over halsen på samtlige 30.
Skrevet av historieforsker John Sand, Bjerka.