MENINGSLØS KRITIKK

Av John Sand

 

I Dagsnytt radio 11. mars ble det gjentatte ganger fortalt om en forsker som hadde skrevet Televerkets historie. Han var tydeligvis blitt forbauset over innholdet i det materiale han hadde gjennomgått: Televerkets folk hadde i aprildagene 1940 påtatt seg omfattende arbeidsoppgaver for tyskerne, og dermed bistått fienden mens kampene pågikk ikke så langt fra hovedstaden.

 

Historien er for så vidt korrekt nok, men hvorfor henge ut bare telefolkene all den stund fienden fikk en langt farligere bistand fra annet hold.

 

Den landskjente motstandsmann (SIS-agent) og senere ordfører i Ski (A), Erling Rønneberg, skrev i 1996/97 en serie artikler i Østlandets Blad om viktige historiske begivenheter i 1940. I en av artiklene forteller motstandsmannen at det av Paal Bergs Høyesterett oppnevnte Administrasjonstråd bistod fienden på flere måter, bl.a. fikk Rådet gjenopptatt marineverftet i Horten "ved å reparere tyske krigsskip" og fabrikkene på Raufoss og Kongsberg gjenoppta produksjonen av våpen og ammunisjon for tyskerne." Om de "ledende menn" i Oslo kommune skriver Rønneberg at de "sendte allerede 15. april 1940 200 arbeidere til Fornebu for å gjøre fly plassen i stand igjen for tyskerne etter britiske bombeangrep

 

Ordfører Rønneberg omtaler også det såkalte Trondheimsoppropet. Så vel fylkesmann Johan Cappelen som ordfører Ivar Skjånes (A) sendte ut en oppfordring både i radio (gjentatte ganger) og ved kunngjøring i Adresseavisen til arbeidere om "straks i dag å melde seg på flyplassene Lade og Værnes for a bistå fienden med å sette flyplassene i brukbar stand. I følge Rønneberg var det hele 3.500 mann som fulgte oppfordringen. Videre fortsetter Rønneberg :

 

"Norske arbeidere gjorde ikke bare Værnes brukbar ved hjelp av trelemmer. De lesset bensin og bomber opp i flyene som skulle på tokt nordover. Ingen av disse vidtgående samarbeidshandlinger i Oslo og Trondheim - som i Bergen og Stavanger - ble etter krigen karakterisert som straffbar bistand til fienden. De involverte unngikk enhver form for tiltale.”         

 

II

 

Ja, utrolig nok. De menn som oppfordret til fiendebistand ble forfremmet! Johan Cappelen ble justisminister i Einar Gerhardsens 1. regjering – i følge stortingspresident C. J. Hambro handplukket av Gerhardsen. Primo november 1945 fratrådte Cappelen som justisminister for å overta embetet som fylkesmann i Sør- Trøndelag. Den 05.11.45 ble O. C. Gundersen ny justisminister. På den tid ”Trondheimsoppropet ble til, var Gundersen rådgiver for ordfører Skjånes. Gundersens innsats med å skaffe arbeidere tilveie for fienden ble i sin tid kommentert av Per Borten (til Dagbladet):

 

"Paradoksene er mange. Vi hadde for eksempel en rådmann som  oppfordret folk til å dra på tyskerarbeid på Værnes mens  kampene pågikk i Nordland ! O. C. Gundersen ble aldri straffet for dette. Han ble justisminister og senere ambassadør i Moskva."

 

Jeg kan legge til at han også ble høyesterettsdommer. Var så de forannevnte bistandsforhandlinger av betydning for fienden? Her kan jeg henvise til følgende:

 

1. Motstandskjemperen major O. H. Langeland, sjef for Milorg D 13 (Oslo og en del av Stor-Oslo) skriver i sin bok "Dømmer ikke" s. 58: "Ordføreren i Trondheim m.fl. redder Dietl ved Narvik. Myndighetene gikk med stor energi inn for å skaffe tyskerne arbeidere. ... for tyskerne ved Narvik var disse transporter absolutt nødvendige fordi Værnes var den eneste forbindelse de hadde. Det majoren skriver er helt sammenfallende med general Dietls rapport.
2. "Gjennom luften måtte vi få ammunisjon, utrustning, delvis også forpleining, kort sagt alt det en troppestyrke trenger for å kunne eksistere. Ennå et punkt må nevnes : Vi manglet  artilleri, og derfor måtte flyvåpenet erstatte artilleriet." Dietls rapport er gjengitt av Willy Brandt: "Krigen i Norge" I s. 123-123.
3. Oberst O.H. Munthe Kaas beretter i "Krigen i Narvik-avsnittet". s. 183, at over 1.000 fallskjermjegere ble sluppet over Narvik- området til forsterkninger for Norges fiende.               

 

III

 

4. I boken "Spillet om Norge" forteller statsstipendiat i historie, cand. jur. Sverre Hartmann om den enorme betydning det hadde for fienden at flere tusen nordmenn etterkom "Trondheimsoppropet" og møtte fram for å gjøre flyplassene i Trøndelag og i Hattfjelldal i brukbar stand. Fra boken s. 194 Og 195 har jeg kopiert:

 

”I febrilsk tempo ble der bygget ut en ny flyplass på Værnes ved hjelp av trelemmer. Arbeidet foregikk i is og snø under innsats av 3000 norske arbeidere. Den 25. april var trebanen brukbar, akkurat i de timene da Jonsvatnet begynte å gå opp. Midt under arbeidet ble Værnes utsatt for et større britisk flyangrep. Verftshallen, verkstedet, soldathjemmet og andre bygninger gikk i luften. Men nye avdelinger var kommet til i mellomtiden, og arbeidet med utbyggingen fortsatte uten stans.

Slik utviklingen faktisk ble, viste utbyggingen av flyplassen seg å være en nødvendig forutsetning for den tyske fremgangen. Uten den hadde slaget vært tapt før det ble aktuelt for britene å slå retrett. I løpet av 14 dager lykkes det å bygge en runway av trelemmer i Hatfjelldal. De tyske Stukas kunne settes inn for full kraft. Det gjorde utslaget for Dietls tropper i Narvik. Uten denne støtte villede allerede i løpet a få dager, bli nødt til å trekke seg inn på svensk område.”

 

Også utenlandske militærtidsskrifter er klar og entydig i sine konklusjoner : Uten tilførsel av alle slags forsyninger luft- veien fra Værnes og uten fallskjermutspring av over l000 mann ville det ha vært umulig for general Dietl å holde stand i Narvik- området. Fra "Geschichte und Wehrpolitik" 4/93 har jeg kopiert:     

 

Geschichte und Wehrpolitik. 4/93

           „Dietls Kampf um Narvik war härter. Es wäre ohne Unterstütüt­zung von Luftwaffenverbänden- Transporter und Fallschirmjäger nicht siegreich beendet worden.“

 

OVERSETTELSE

Geschichte unde Wehrpolitikk – Historie og forsvarspolitikk

 

Dietls kamp ved Narvik Die meget hard. Uten understøttelse av avdelinger av Luftwaffe, transport (av fornødenheter) og fallskermjegere, ville Dietls seier ikke ha vært mulig.

 

Videre har jeg kopiert fra:

 

Der Freiwillige 16/97 s. 14.

           „So hielten sie stand, einzig und allein durch die Luftwaffe unterstützt mit allem Notwendigen nur spärlich versorgt und durch           abgesetze Gebirgs- und Fallschirmjäger ergänzt und verstärkt.  

 

OVERSETTELSE

        

Der Freivillige – Den frivillige

 

Så holdt de stand, ene og alene understøttet av Luftwaffe med alle fornødenheter sparsomt forsynt og ved utsprang av berge- og fallskjermjegere til komplettering og forsterkning.

 

Se også Ruge: Krigens dagbok II s. 113:

          ”Lørdag 25. mai 1940. Det tyske kommuniké melder at styrkene ved Narvik er blitt forsterket med fallskjermsoldater.               

 

IV

 

Det må også påpekes at det ikke bare var på Narvik-fronten at Værnes­utbyggingen kom fienden til gode på avgjørende måte. Det frem- går av general Otto Ruge : "Krigens dagbok" II. Fra sidene 52-53 har jeg kopiert:  

 

”Arbeidet med utbedring av flyplasser, bl.a. Gardermoen og Værnes var    kommet i vei; Dette betydde større muligheter for det tyske flyvåpen, som heretter uavbrutt bombet veier, jernbaner og de mulige utskipnings­havner, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, og trafikken på disse havner. Qg det var allerede klart at den britiske hjelp ikke ville komme i det tempo som var lovet. Den tyske bombing hadde gjort transportvanskelighetene for store.”

 

Den foran beskrevne og dokumenterte bistand til fienden under det 62 dager lange felttog i Norge er utrolig nok ikke nevnt med ett eneste ord av norske historieprofessorer som Hans Fredrik Dahl. Odd Bjørn Fure, Ole Kristian Grimnes. Tore Pryser, Magne Skodvin Sverre Steen og Øystein Sørensen.

 

Kanskje bør man ha en viss forståelse for "fagfolkenes fortielser og grove faktaunderslag. Beskrivelser av "gode" nordmenns bistand og handlinger til Hitler-Tyskland ville jo være sterk kost. Å stå fram og fortelle det norske folk at det faktisk var Norges Justisminister i 1945, Johan Cappelen og O. C. Gundersen, som sammen med andre fremtredende personligheter, reddet general Dietl og hans bergjegere ved Narvik samtidig, som general Ruge måtte innstille alle kamphandlinger sønnafjells, fremstilte seg vel som absolutt umulig for faghistorikerne. Forøvrig synes de ikke å ha vært tynget av sannhetsbegjær.

 

Den dyktige og uredde historiske forfatter Kjell Fjørtoft har i sine bøker tilkjennegitt at han er i besittelse av en yrkesetikk som de akademisk utdannede "fagfolk" mangler. Han avskyr løgn og fortielser og legger åpent og ærlig fram resultatene av sin dyptpløyende historiske forskning. I sin bok "Ulvetiden skriver Fjørtoft s. 309:

 

”For tyskerne er flyplassen på Værnes i de siste ti april- dagene helt avgjørende for felttoget i Norge. Herfra sendes det fly nordover til Narvik som dropper utstyr og forsyninger til generalløytnant Eduard Dietls alpejegere. Wehrmacht er også helt avhengig av flyplassen på Værnes for å få frem forsyninger og forsterkninger til Trondheim. Samtidig settes det på land flere allierte tropper til Narvik-området og i Namsos Åndalsnes som mulig. Og norske styrker er i kamp med tyskerne flere steder i Trøndelag. Derfor setter tyskerne alt inn på å få bygget ut Flyplassen på Værnes så hurtig som mulig . De er på dette tidspunkt helt avhengig av at flyplassen der er operativ til enhver tid på døgnet for i det hele tatt å gjennomføre felt- toget. Alt står og faller med Værnes.”