Folk og Land nr. 2 1998

 

Historiker i særklasse - Skodvin og de vanskelige realitetene

 

Av John Sand

 

«I debatten om okkupasjonshistorien ha Skodvins perspekltiver og innflytelse stått sentralt. » (Professor Øystein Sørensen)

 

 

I

 

«Magne Skodvin er, såvidt jeg kan se, den eneste gjen­levende historiker i hete vår syndige verden som vegrer seg mot å erkjenne at det våren 1940 var vestmaktene som ønsket å få Norge trukket inn i krigen.» Disse ordene er ikke mine, men er et sitat fra professo Johan Vogts kronikk i Dagbladet 3l.01.-79,

        I 1973 holdt professor Skodvin et foredrag i Oslo Militære Samfunn over temaet nytt materieale om vestmaktene og norden 1939-40. Mot slutten av foredraget sa han bl.a. «Det er ei tolking som Ikkje lenger kan hevdast:  «det er den som går ut på at Storbritannia lenge, systematisk og konsekvent hadde planlagt handinger i Noreg.» I boken Som seilene fylles av stormen kan Skodvin på note­løse sider - fortelle: «Churchill var Ikkje oppglødd for Skandinavia-ekspedisjonen

 

II

 

Nei! Han var ikkje det!» I det følgende skal vi se litt på holdbarheten i Skodvins påstander.

        Den verdenskjente britiske militærhistoriker B. H. Liddell Hart opplyser s, 66 i sitt mesterlige verk Den annen verdenskrig at «Storbritannia hadde faktisk begynt sin planlegging litt tidligere,,, Men Tysklands sluttspurt var raskere og mer energisk. Tyskerne, vant kappløpet med meget snau margin - det var nesten «fotofinish», Den britiske aksjonen i Jøssingfjord -var beordret igangsatt av Churchill, Liddell Hart skriver at det «var Altmark-affæren som overbeviste Hitler om at en intervensjon i Norge var ønskelig; den var gnis­ten som fikk kruttønnen til å eksplodere.» Tre dager etter Altmark-affæren sa C. J. Hambro i et intervju

 

III

 

med Reuter: «Den engelske flåteavdelings opptreden i Jøssingfjord er den mest flagrante krenkelse av en nøi­tral stats territorium, Fra engelsk side er vi møtt med et overgrep som juridisk og folkerettslig er så ganske anderledes graverende enn noget vil tidligere har været vidne til i denne krig.»

        I boken «Politics, Trlals and Errors» s. 19 avslører forfatteren, Lord Hankey at det ville gjøre stor skade dersom den annen verdenskrigs, forhistorie skulle bli trukket frem, f.eks, «whet­her Germany invaded Norway a few jups ahead of a British invasjon of Norway.» Om Altmarkaffæren skrev den svenske mllltær­kronlkør, oberst Oluf Sun­dell i sitt skrift «9. april» s. 18 at «beslutet att göra verk­lighet av Weserübung fatta­des uppenbarllgen först efter Altmarkaffæren.»

 

IV

 

        I Sverre Kjeldsladlis doktoravhandling «Hjemmestyrkene I» slår det s. 55: «Fra årsskiftet 1939/40 be­gynte britiske myndigheter å interessere seg mer enn før for Norge som et eventuelt britisk operasjonsområde.» Videre opplyser Kjeldstadli at en rekke organer, bl.a. War Office «utarbeidet konkrete, detaljerte planer for det tilfelle at britiske stridskrefter skulle engasjere seg militært i norske farvann eller på norsk grunn.» (Kjeldsladli kjente antagelig ikke til at britenes «Operati­on Catarina» ble påbegynt allerede i september 1939).

        Kjeldsladli fortsetter på samme side: «I forbindelse med de britiske myndigheters operative planer ble deres militære etterretnings­apparat i Norge utvidet og deres militære etterretnings­arbeid intensivert. Britene opprettete flele «shipping­kontorer knyttet til britiske konsulater i Norge, som i Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim og Narvik. De britiske marineoffiserer ved disse interesserte seg særlig for norske havner, kaianlegg, landingsmuligheter, jernbaner, gater og forplei­ningsmuligheter for tropper. Deres arbeid ble et ledd i britenes planer om landgang i Norge.» Kjeldstadli opplyser at det var britenes Mili­tary Intelligence som beordret dem til denne meget spesielle oppgave i Norge. Captain Torrance ble sendt til Narvik, major Palmer til Trondheim, captain Croft til Bergen og captain Müthe til Stavanger. Kjeldstadli beskriver deres oppgaver: «Deres ordre gikk ut på å opprette radioforbindelse med Slorbritannia og å forberede mottakelsen av små avdelinger av britiske styrker. Når de oppfanget et bestemt radiosignal skulle de gå i gang med sine forberedelser. De skulle umiddelbart før landgangen, ta kontakt med den øverste norske militære befalshaver i sine respektive avsnitt.» En historiker har fortalt at da cap-

 

V

 

tein Munthe den 9. april kom ut fra sitt hotellrom ble han meget forbauset over at

han fikk se tyske og ikke britiske soldater på gaten i Stavanger.

        Kjeldstadlis opplysninger korresponderer fullt ut med Charles Cruickshank: «SOE in Scandinavia» s.51: «A week before the German force sailed, it sent four offi­cers to prepare the way for a british expedition.» Storbri­tania traff også andre forberedelser: Allerede i november 1939 ble den dengang 28 år gamle Helmer Bonne­vie «given a full-time job as comercial and secret agent» for England. Hans begynnerlønn var N kr. 500,- pr. måned. Arthur Grønnevold Olsen, født i Oslo 8.3.1892, eksamen som sjøkaptein 1913, slo sammen med et ukjent  antall  nordmenn  i hemmelig britisk tjeneste fra høten 1939. Se her Aftenposten  (morgen)  23.3.-81: «Han var sekretær i Foreningen Norges Sjøforsvar fra starten av. I denne egenskap (min understr.) ble han vinteren 1939-40, før tyskerne kom til Norge, medlem av en gruppe som påtok seg  spesialoppdrag  for  å gjøre malmeksporten fra Sverige til Tyskland mindre effektiv. Det var Winston Churchill som tok initiativet til å danne denne gruppen.»

        Churchill må ha leid inn et høyt antall nordmenn til å utføre spionasjeoppdrag i Norge. l kjemiprofessor Leif Tronstad hadde sikkert Churchill en verdifull agent.  Under Finlandskrjgen 1939/ 40 hadde den dengang 36 år gamle professoren et møte med William Stephenson, en kanadier av delvis norsk avstamning. Kanadieren var sannsynligvis «hentet inn» av Churchill. Det var iallfall han som ga Stephenson. dekknavnet Intrepid. Antagelig var det i mars 1940 at Stephenson hadde møtet med Tronstad. De.møttes på toget Gälivare i Lappland - Narvik. «Tronstad  overleverte Stephpnson en kopi av en oversiktsplan over Hyd-

 

VI

 

roanlegget» står det s. 91 i W. Stevenson: «Dekknavn Intrepid,» På bokens om-slagsside opplyses det: «Det var Stephenson som, skapte det mest omfattende etterretningsnett verden har sett - British Security Coordinati­on. Han fikk i oppdrag å opprettholde en mer men topphemmelig forbindelse mellom Churchill og Roosevelt.» Det er neppe usannsynlig at Stephensons hovedoppgave var bistå med å få Amerika med i krigen. På nevnte togreise steg Tronstad av toget før det kom til Narvik, mens  Stephenson ble med dit. Utenfor byen ble han hentet av en britisk ubåt.

        Den 21. mars 1940 ble Paul Reynaud statsminister i Frankrike. I boken «Frankrike lenket og fritt» s. 64 beklager han at «Vi er blitt distansert, og likevel var det vi som hadde talt initiativet til operasjoner... Et av målene med ekspedisjonen hadde jo etter general Gamelin definisjon vært å lokke motstanderen i en felle og provosere ham til landgang i Norge.» Dette er sammenfallende med den oppfatning sendemann Einar Mas­eng tilkjennegir i en lang artikkel i Nationen medio april 1955.   Maseng var norsk sendemann i Moskva i årene 1939-mai 1941. Han skriver bl.a.: «Det foreligger nå tallrike autentiske opplysninger og redegjørelser av engelske og franske forfattere som viser hvorledes vestmaktene ved sin aggressivitet spesielt overfor Norge, oppnådde å få Tyskland til å foreta en aksjon mot Norden. Det var kun nødt og tvungent at den tyske overledelsen gikk til denne aksjon. Det var et helt logisk ønske fra dens side at Norge forble nøytralt.»

        Sendemannen fastslår også at det ikke finnes «et eneste vitnesbyrd eller et eneste dokument, som taler for at Tyskland hadde noen selvstendig angrepshensikt overfor Norge eller Sverige. Endog vinteren 1940 fortsatte Tyskland å oppfordre Norge til høyere forsvarsberedskap. Det subvenerte det norske blad som hadde gjort Norges forsvarsberedskap

 

VII

 

til det helt dominerende punkt i sitt program. Av England ble Norge, såvidt jeg vet, ikke rådet til å mobilisere.» Bladet var Fritt Folk som i nr. 1/1940 har et stort førstesideoppslag: «Gå inn i skytterlagene!»

        At Tysklands høyeste ønske var et nøytralt Norge fremgår av utallige kilder. se f.eks. Liddel Hart i «Den annen Verdenskrig» s. 61 hvor han henviser til at Hit­ler medio desember 1939 sa at «han ville foretrekke at Norge forble fullstendig nøytralt, fordi han ikke ønsket å utvide krigsskueplassen.» Hart omtaler også at den tyske marinestabs krigsdagbok den 13.01.-40 viser «at den gunstigste løsning ville være at Norges nøytralitet ble opprettholdt, selv om de var blitt meget engstelige for at England aktet å okkupere Norge med den norske regjeringens samtykke.» Jfr. Her Kersaudy: «Vi stoler på England» s. 32: «Mye tyder på at Hitler betraktet «Weserübung» kun som en preventiv plan. Han ville helst at Norge forble nøytralt...» I «Kappløpet om Norge» s. 55 skriver Kersaudy: «l virkeligheten var det flere - deriblant i høy grad Winston Churchill - som håpet at mineleggingen ville utløse en tysk reaksjon. De allierte kunne ikke få et bedre påskudd for å landsette styrker i Norge.»

        Jfr. her Johan Scharffen­berg i Morgenbladet 16.04.-55: «Franske politikere og militære ønsket. et nytt krigsteater på den skandinaviske halvøy og ville provosere et tysk angrep der.» Se også Bjørn Bjørnsen l «Narvik 1940» s.194. Her siterer forfatteren en uttalelse av den britiske diplomat (senere engelsk minister i Oslo) Laurenc Collier: «Tysk invasjon i Skandinavia er akkurat hva vi ønsker.» Vi er naturligvis England,

        Skodvins påstander om at Storbritania ikke hadde planlagt landinger i Norge blir feid tilside også av pro­fessor i krigshistorie ved universitett i Oxford, captain Cyril Falls. I the Norseman skrev han primo oktober 1947: «Vi (England) hadde håpet å komme Hitler

 

VIII

 

i forkjøpet uten å møte norsk motstand.» Jfr. her kabinettsekretær, ambassadør m.v. Erik Boheman i memoarboken På vakt 1.12 13: «Helt orätt hade vel inte Hitler nä han påstod, att besittningstagande av Norge var en motågard mot alliera­de planer.»

        Se  også  oberstløytnai Stellan Bojerud (forsker ved Mililtähögskolan) i Fritt militärt forum, 2/92, s. 5 «Än idag förekommer förestälningen att den tyska invasjonen i Norge i 1940 motiverades av att Hitler lade under sig nationer ungefär som en filatelist samlar frimärken. I verkligheten var det tyska anfallet mot Norge dikterad av rädsla för att britterna skulle komme före - vilket de for övrigt (inte hann ?) göra! och – at normännen inte kunde värja seg mot dessa. Grunden för de tyska mistankarna var dels normännens uttalade ointeresse för sitt försvar, dels even det norska neutralilelens probritiska profil.»

        I Hufvudstadbladet, Helsingfors. den 12.11-80, skriver professor i historie Jukka  Nevakivi at det er et faktum at vestmaktene ønsket krig i Skandinavia, «Detta och för sig länge kände faktum, stick i stav med de norske historikernes lange odiösa myt om de alliere «snällhet» (Dette i for kjente faktum stikk i strid med de norske historikernes lenge dyrkede myte om alliertes «snillhet.») Verken Nygaardsvold eller Koht var begeistret for Englands snillisme. I stortingsmøte 9.12.39  uttalte Koht: «Det (eg? ) kjenner sterkast er det engelske trykket på det nøytrale. Det er England som kom til oss med alle slag krav, og som ikkje berre kjem krav, men som gjennomfører ein politikk som tråker under føtene traktater og rett.» l sin erindringsbok I xxx 169 skriver Nygaardsvold «Hvordan hadde ikke England forsøkt å drive oss ut av vår nøytralitet og inn i krigen.» Se her Trygve Lie «Med England i ildlinjen» s.21: «Det tok lang tid for Nygaardsvold å kvitte seg

 

IX

 

med de inntrykk linn hadde fall våren 1940 - hvis han noen gang gjorde det - at franskmennene og brittene med velberådd hu hadde lagt ut miner i norske far­vann, for å få Norge på sin side l krigen... Churchill ville ha oss med i krigen.» s. 18 i sistnevnte bok innrømmer selv britenes mann Trygve Lie: «Britene hadde holdt oss for narr.»

        l en bokanmeldelse i Nationen onsdag 1.10.-80 konstaterer Jan Ketil Steine: «Det var engelskmennenes skyld at Norge ble okkupert.»

        Samme oppfatning gir stortingsmann Ivar Lykke (II) uttrykk for. l maidagene 1940 oppholdt han seg i Furnäsdalen i Sverige. Fra Tännes sendte han 5.5.40 et langt brev til C. J. Hambro i Stockholm. Med brevet sendte han utkast til et telegram som han (Lykke) ba Hambro sende «To the Bri­tish group of Interparlamen­tarian Union Parliament, London. Første del av utkastet lød slik:

«We claim justice for Norvvay stop. The German occupation was provoked by british mines deposited in Norwegian wnlers to prevent shipment of swedish ironore. Now you consider leaving us to our fate.»

        Og til syvende og sist: Adolf Hitler - hvis høyeste ønske var et nøytralt Norge –måtte vel ha en viss anelse om hvorfor han til slutt så seg nødt til å beordre invasjon den 9. april? Til ambas­sadør Walter Hewel sa Hit­ler lørdag 5.07.-4I: «Wenn Churchill und Reynaud nicht geguatsch hätten, hätte ich Norwegen wahrschein­lich nicht gemacht.» (Dersom ikke Churchill og Reynaud hadde pratet tull (provosert så sterkt), hadde jeg sannsynligvis ikke invadert Norge.)

        I den gode hensikts hensikts navn desavuerer Magne Skodvin både Churchill, Reynaud og Hitler. Den eminente histo­riker vet alt så mye bedre

 

X

 

enn den annen verdenskrigs fremste aktører. Skodvin er også en uovertruffen begrepstolker. Han har lært oss at ordene våpenstillstand og kapitulasjon i virkelighe­ten betyr fortsettelseskrig. Jeg har spurt flere ordbøker om hva ordet kapitulere betyr. De svarer det samme: kapitulere betyr forlik om å overgi seg. Jfr. Hjelmtveit: «Vekstår og vargtid» s.188: «Vi er ganske visst overvunnet militært.» Skodvins fenomenale ferdigheter i filologi kommer også tilsy­ne når det gjelder hvordan kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 skal forstås. Som kjent står det i avtalen at den omfaller «die gesamten nor­wegische Streitkräfte» (samtlige norske stridskref­ter). Men Skodvins utleg­ning er at avtalen «var avgrensa til den norske 6. divisjon.» Jfr. her h.r. advokat Albert Wiesener l Aftenposten (morgen) I6.03.-7l: «Når det gjelder betydningen av ordlysen «die gesam­ten norwegischen Streitkrä­te, står det i avtalen at den tyske tekst skal legges til grunn for forståelsen. Altså ikke Skodvins sproglige akrobolikk. Den tyske hovedforhandler ved anledningen har ikke levnet Skodvins tolkninger meget anerkjennelse.»

        Dersom noen er usikker på hva samtlige betyr, finnes svaret bl.a. i Ordbok før svenska språket, bind XX spalte 911 (utgitt av Svenska Akademin). Her står detl at samtlige betyr alla, alla tilsammans utan undantag.» Tilsvarende står det i Svensk ordbok III, spalte 1143: samtliga = varenda en, alla utan undantag.»

        Etter at det var falt dom i Løberg-Jacobsen saken i 1969 sa Løbergs prosessfullmektig, h.r. advokat Annæus Schjødt: «Uten Skodvin hadde vi ikke klart det.» Det er sikkert en riktig konstatering av «Lllle-Annæus.»

        Forøvrig viser jeg til nedenstående fotostatkopier og gjengivelser.

 

 

XI

 

Jeg avslutter med et spørsmål: Er det så fullstendig uforståelig at mellom firti og femti tusen nordmenn unn­lot å slutte opp den mann som skaffet vårt folk 9. april? H.O. Chrisopfersen (medlem av Hjemmefron­tens ledelse) har jo definert begrepet  landssvik  på en fortreffelig måle: «De som ikke fulgte Churchills paroler må linne seg l å bil kall svikere.»

 

 

 

Fra Drammens Tidende 29 mai 1949

 

Winston Churchill opplyser i alle sine memoarer fra siste krig at den britiske regjering hadde bestemt ikke bare å legge miner på norsk territorium for å stanse malmtransporten fra Narvik, men også å landsette styrker i Narvik, Stavanger, Bergen og Trondheim for å hindre at tyskerne satte seg fast i disse byer.

        Det er dermed slått fast at tyskerne hadde rett i den påstand som vi ikke trodde på, at de allierte ville opprette baser i Norge. Winston Churchills opplysning er et varsel for fremtiden om hva som vil skje med en liten nasjon som vil være nøytral.

 

 

Dagbladet 5.4.-80 side

 

Churchill lokket tyskerne til Norge

 

Det ville glede meg hvis Hitler slo til i Skandinavia, sa Winston Churchill før 9.april. Han hadde satt seg fore å lokke tyskerne til Norge – og det lyktes for så vidt.

 

 

Aftenposten Fredag 10 mai 1989

 

Han visst om Pearl Harbour

 

Winston Churchill visste på forhånd om japanernes angrep på Pearl Harbour 1941. Han skulte det for amerikanerne for å få trukket USA inn i krigen. Det påstår to britiske kodeeksperter.

 

 

Fra «Norske Aktstykker»

Johan Scharffenberg (s.53)

 

Det er en usannhet at den britiske invasjon først skulle finne sted etter at tyskerne allerede var kommet til Norge, og etterat den norske regjering hadde bedt om hjelp. De allierte vilde trekke Norge – om mulig også Sverige – inn i krigen, de ventet ingen norsk motstand, men var helt klar over at de derved vilde provosere et tysk angrep. De ventet å komme først, de overvurderte sin egen styrke og undervurderte tyskernes handlekraft og dristighet.