NORGE APRIL 1940[1]

 

OM KNUT HAMSUNS SYN PÅ MOBILISERINGEN I APRILDAGENE 1940
- OG OM FREMTREDENDE NORDMENNS OPPFATNING I SAMME  SPØRSMÅL

 

Av John Sand

 

Et av de forhold Hamsun ble dømt for var at han hadde kritisert Nygaardsvold-regjeringen for at den iverksatte mobilisering. Jeg siterer fra dommen :

 

Allerede i et åpent brev til «Nationen»s redaktør datert 23. april 1940 og inntatt i «Fritt Folk» den 1. mai 1940 under overskriften «Regjeringen Nygaardsvold» gjør han frontmot den norske regjering og den mobilisering som da pågikk. Han skriver bl.a.: «Den gav Ordre til Mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget å berge oss med overfor nogen, men den gav ordre til Mobilisering og rømte.

 

Isolert bedømt kan dette synes klanderverdig. Men dersom du sammenligner Hamsuns vurdering og utsagn med den samlede norske generalstabs situasjonsbedømmelse 10. april 1940 vil du finne en forbausende konformitet -se nedenfor


Generalløytnant Berg sa under sin forklaring for kommisjonen at :
Jeg har formet den konklusjon som ble trukket som resultat av den militære vurdering av situasjonen på møtet mellom Kommanderende General og Generalstaben:

1.  Avdelingenes mobilisering fent først sted etterat krigen var brutt ut og de fleste mobiliserings­plasser tatt ut av fienden.

2) De avdelinger vi kan sette opp mangler sine viktigste ledd for å kunne føre kamp og leve utover ganske kort tid.

3. Hverken hærens overkommando eller divisjonene har slikt sambånd at det kan føres operasjoner i militær forstand.

4. Vår største mangel er imidlertid at vi i dag fullstendig mangler luftvern og flyvåpen.

5. Å opprette de nødvendige magasiner og beholdninger for de videre operasjoner lar seg nå ikke gjøre.

 

Den norske generalstabs enstemmige konklusjon om 'at det ikke kunne "føres operasjoner i militær forstand ble alminnelig kjent i første del, av 1947 etter avis oppslag. Nedenfor gjengis kopi av Hamar Arbeiderblad 23 i. april 1947. Generalstabens  vurdering av den militære situasjon hadde således vært kjent i nærmere 8. måneder før Hamsun fikk sin sak behandlet i Sand herredsrett medio desember 1947.men at den norske generalstab hadde tilkjennegitt samme pessimistiske som Knut Hamsun kom aldri til domstolenes kunnskap.

 

 

Hamar Arbeiderblad

Onsdag  22 april 1947

 

Generalstaben ville kapitulere betingelsesløst

 

 

II

 

 

Det må presiseres at Den militære undersøkelsekommisjon (formann Erik Solem) ikke fant grunn til å kritisere generalstaben for dens situasjonsbedømmelse 10 april 1940. Se ber kondisjonens rapport s.138 :    

Generalstabens avdelingsjefer og kommandere general ga Wold helt korrekte opplysninger om forsvarets mangelfulle tilstand og vanskene ved på mobilisere og stille et ordnet forsvar på benene, når tyskerne hadde besatt alle de større byene og var helt overlegne i luften.

 Foran har vi sett at det syn på mobiliseringen som Knut Hamsun ga uttrykk for ligger svært nærme Generalstabens oppfatning.

 

Vi skal så se litt nærmere på siste setning i det som på ark I er referert fra Hamsun-dommen : "Den (Regjeringen) visste at vi ikke hadde noget å verge oss med overfor Nogen.”

 

Også på dette punkt kan det dokumenteres at mange fremtredende nordmenn delte Hamsuns oppfatning -  se nedenfor :

 

I Stortinget 10.03.39 sa major Sven Kielsen (H), om den norske hær

 

Sven Nielsen sa om hæren:  «- kommer våre avdelinger til å stå likeoverfor en moderne utstyrt fiende, med den utrustning vi har i dag, da blir det i mange tilfeller våre soldaters lodd enten å la seg meie ned eller ta flukten. – Å sende vår vernepliktige ungdom i kamp uten tilstrekkelig øvelse, uten forsvarlig utstyr, det er intet mindre enn en forbrytelse, og ansvaret faller på dem som har sittet og i dag sitter i Norges Storting.»

Ørbæk sa noe lignende om situasjonen i flyvåpnet.

 

En sjelden kyndig mann i forsvarsspørsmål var fylkesmann Ingolf Christensen, tidligere forsvarsminister og nestformann i militærkomiteen. Ifølge UKs Innstilling s.176 ga han uttrykk for følgende oppfatning :

 

Han mente «at etter den elendige hjelp vi hadde fått fra vestmaktene, og med det utstyr våre soldater hadde, fant han det uforsvarlig at vår ungdom så å si nakne ble sendt fram i kamp.

 

Også general John Høgevold var en offiser med stor innsikt i militære spørsmål.
I boken "Hvem sviktet" s. 112 uttalte han :

 

Vi manglet våpen, stridsvogner, panservern og  luftvern, for ikke å snakke om ammunisjon, klær og øvelser. Vi hadde praktisk talt bare infanteri inne til tjeneste. De andre, like viktige våpenartene, som Koht ikke kjente til, artilleri, kavaleri, ingeniør- og sambandstropper hadde vi ikke. Kyst-festningene hadde sterkt reduserte besetninger og en rekke mangler.

 

Jfr. Her UK II s.43 :

 

Til øvelsesskytning f. eks. ved kystfestningene ble det tilstått ammunisjon i så liten utstrekning at en hverken fikk anledning til å gi mannskapet den fornødne trening eller anledning til å kontrollere ammunisjonens kvalitet.

            Ingen offiser hadde sett den avdeling han skulle føre i krig, og det ville bero på en tilfeldighet, om mannskapet tidligere hadde sett sine sjefer.

 

 

III

 

I Aftenposten 12.01.39 skrev en kjent militærperson, oberst Jonas Pedersen, om det norske forsvars stilling : 

«Uten betydelige forbedringer er vår hær og flåte intet effektivt forsvar, men kan i tilfelle av krig kun ansees som hjelpeløst slaktoffer for om mulig å redde vår ære.»

I boken "Hvem sviktet" skriver generalmajor John Høgevold s.88 at KG Laake gjorde forsvarsminister Monsen oppmerksom på at det var langt igjen til Norge var krigsberedt : 

Vår hær er fremdeles uten sammenligning den slettest øvde og slettest utstyrte hær i Europa.»

Venstre støttet  oppunder Arbeiderpartiet.

At øvelsestiden var dobbelt så lang som den norske, både i Danmark og Sverige, fremgår av UK II s. 39:

K.G. nevnte at Danmark hadde i alt 190 dagers øvelse for infanteriet, Sverige 175 dager og Norge 84.  (Danmark 190 dager, Sverige 175 dager og Norge 84 dager)

 

At Norge bevilget  mindre til forsvaret enn de andre nordiske land fremgår av St.dok. nr. 7/1939 s.2. I prosenter av statsbudsjettet ble bevilget til forsvaret 1937/38  :

 

Norge 7,8 %

Danmark 8,  27 %

Sverige 13,2 %

 

Finland bevilget atskillig mer enn Sverige, men jeg har ikke eksakte tall for hånden.

 

I Undersøkelseskommisjonens bilagsbind II s.32 omtales Oscar Torps prinsipielle syn på norsk forsvarspolitikk :

 

Men vi går her ut fra det som må være ledetråden for hele vår militærpolitikk, nemlig at Norge vil ikke og kan ikke føre krig. -
Vi må innstille hele vår militærpolitikk på å bevare landets nøytralitet, og her er rustningsp9olitikken en direkte fare. I samme utstrekning som vi ruster, forringes vår mulighet til på kunne bli nøytrale i en kommende krig.» (St. Tid. 1936, s. 166-167)

 

Side 30 gir Kommisjonen denne oppsiktsvekkende opplysning :

 

Det var altså på et hengende hår at også forsvarsordningen av 1933 ble satt ut av kraft og forsvaret nedlagt.                                                                                                                   3 0

 

 

 

IV

 

Kommisjonen er flere steder i sin rapport inne på følgene av de altfor små bevilgninger til forsvaret :

 

Artilleriet var delvis foreldet med liten skuddvidde og skuddhastighet. Av økonomiske grunner hadde det under øvelsene være liten anledning til å skyte med stridsammunisjon.

Festningens utstyr var fremdeles mangelfullt. De aller fleste batteriene var uten luftskyts of uten dekning mot flyangrep.

...

            Følgen av de knappe bevilgninger viste seg på alle områder. Da en siden 1922 ikke hadde hatt regimentsamlinger og det således kun hadde vært behov for underbringelse av rekruttene, var kvarter og leirutstyret ved de militære øvelsesplasser etterhånden blitt så redusert at en ikke uten spesielle foranstaltninger ville være i stand til å ta inn flere årsklasser. Sengetallet var redusert, teltgulvene delvis helt råtnet opp, telter manglet osv.

            Som følge av de knappe bevilgningene forelå det store mangler med hensyn til Hærens forsyning med våpen, materiell og utstyr. Det er tidligere nevnt at de ordinære bevilgninger ikke en gang strakk til for å vedlikeholde beholdningene, som var for knappe i forveien.

 

Fra den militære UKs rapport s.30 og 31 har jeg kopiert :

 

Den defaitistiske stemning som  var overveiende her i landet de siste ti år før krigen i forbindelse med den nedrustningspolitikk som tok til i tyveårene hadde ført til at mili­tærvesenet ikke var særlig populært. Det ble i høy grad sett på som et nødvendig onde. Den avvisende holdning som administrasjo­nen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrkelse av forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene.

Offiserskorpset ble etterhvert så å si avmilitarisert. En visste også at det materiell en hadde var meget mangelfullt på grunn av manglende bevilgninger og at mannskapene hadde en dårligere oppøving enn i noe annet.

 

Under disse omstendigheter med dårlig utdannede og tilfeldig sammenskrapede tropper og mangelfullt materiell skulle kampen tas opp på de forskjellige steder mot en militærmakt som på det tidspunkt var den best utstyrte og trenede i verden.

 

 

V

 

En som  fikk merke ammunisjonsmangelen var sjefen for 5. brigade,  oberst O.B Getz. Da han 3. mai 1940 måtte kapitulere ved Snåsa,  hadde han ammunisjon for bare en slagdags behov,  se kopi av hans dagsbefaling 0.3.05.40           

 

Dagsbefaling den 3. mai 1940.

Uten mulighet for hjelp utenfra og alene med ammunisjon for en slagdag og uten fly og luftvern og andre nødvendige våpen, vil videre kamp bare føre til total tilintetgjørelse, uten å fremme noe militært formål.

 

 

Statsråd Trygve Lie omtaler også ammunisjonsmangelen i boken "Leve eller dø" s.234 :

                Våre egne tropper manglet ammunisjon. Til tross for at regjeringen en måned tidligere hadde gjort en henvendelse til England for å kjøpe våpen og ammunisjon, og til tross for stadige purringer, hadde vi ikke fått noe.

 

I boken ”Vi stoler på England'' s. 56 referer den franske historieprofessor F. Kersaudy fra et møte i den norske regjering :

 

Forholdet er nemlig at vi ikke bare mangler luftvern og fly, men vår ammunisjon er snart oppbrukt.

 

Norske historikere har konsekvent underslått at Norges lange kyst manglet forsvar: Ikke en eneste mine var lagt ut og noe stridsvakthold på kysten fantes ikke, se UK bilagsbind II s.  62

 

VII  Minevesenet.

Til supplerende beskyttelse av forskjellige avsnitt om skulle vi av kystfestningene var det forutsatt anvendt minesperringer. Under den forrige verdenskrig var det utlagt miner på forskjellige steder, under hele krigen. 9. april 1940 var det ikke noe sted på kysten anlagt norske minesperringer.

           

Ingen avdeling var disponert til stridsvakthold på kysten, men lå til oppøving på ekserserplassene.

 

I boken "Med norske ubåter i kamp” s.20 forteller kommandørkaptein Sigurd Valvatne om den norske ubåt-"flåte" i 1940  :

 

Båtene var uten moderne utstyr. Periskopene var laget for første verdenskrig og således "ikke konstruert for flyobservasjon. Vakt­havende ved periskopet kunne bare kikke rundt seg, ikke oppover.

 

Kapteinen opplyser også at flere av ubåtene var bygget i 1913, og at de ligget  i opplag i årene 1920-1940 !

 

 

VI

 

Militærhistorikeren major Fredrik Meyer gir i boken "Hærens og marinens fly­våpen" en detaljert beskrivelse av det norske luftvåpen i aprildagene 1940. Side 44 i boken opplyser majoren at Norge ialt hadde 96 krigsfly den 9. april Av dem ble 24 evakuert til Horrmundsjøen i Dalarna, et par mil nord for Sälen.

 

Av "flybeholdningen" var et titalls fly i ustand eller ubevepnet. I slutten av 30-årene kjøpte Norge inn noen fly fra Italia.. At dette landet ble valgt som leverandør hadde sammenheng med at Norge kunne betale flyene med klippfisk.

Om flyenes kvalitet og utrustning forteller Meyer s. 40 :

 

Caproni-flyene ble senere kjent som «klippfiskflyene» på grunn av at de var innkjøpt ved hjelp av varebytte med fisk. Det viste seg .ganske at flyene langt fra svarte til forventningene.

De første instrumenter var meget sparsomme. Det -var en fartsmåler og turteller for motor-omdreininger. Fartsmåleren var en aluminiumsplate på en vektarm, balansert av en fjær. Når vektarmen var under en rød strek, hadde flyet fart nok, men kom den over, gikk flyet i spinn.

 

Forøvrig opplyser Meyer :

 

Jagervingens styrke den 9. april 1940 var ni Gloster Gladiator, hvorav syv var kampklare. De to Mother hadde angen kampverdi Personellstyrken var 22 befal og 92 menige.

 

Bombevingen hadde 9. april 1940 12 fly: seks Fokkere, fire Caprioni, og to Moth. En Caproni var til overhaling og de to småfly var ubevepnet.

 

Avdelingenes muligheter i kamp var svært små-  med de delvis utslitte fly, svak, eller ingen vepning, improvisert bakketjeneste, dårlig samband, vanskelig etterforsying samt de tyske flys overlegenhet i luften.

 

 

Foran er vi - på hver eneste side - blitt konfrontert med dramatiske mangler av  materiell  innen  alle våpengrener. Og ifølge OK bilagsbind  II s. 94 var mangler på skikket befal og mannskaper "meget stor” :

 

Den organisasjonsmessige befalsstyrke var for liten og mangelen på skikket befal selv med de innskrenkede oppsettinger var meget stor.

 

            Alt i alt var det innkalt 308 befal og 2995 korporaler og menige ... denfor ved full mobiliseringstyrke 909 befal of 7515 korporaler og menige. Det ble aldri gitt ordre til full mobilisering av Kystartilleriet.

 

En ekstra vanskelighet oppsto derved at Kristiansand Festning overhodet ikke hadde noen fredsorganisasjon cg at "befal og mannskap til denne festning i det vesentlige måtte skaffes fra andre festninger som egentlig ikke hadde noe å avse.

 

 

VII

 

Nedrustningspartiene Arbeiderpartiet og Venstre har flittig fremholdt at det var umulig å øke forsvarsbudsjettene nevneverdig i årene før 1940 på grunn av svak norsk økonomi. Dette stemner ikke - se nedenstående tall gjengitt gjengitt fra UK II s. 95

 

Videre bemerkes at det i de siste år før krigen var betydelige overskudd på Statens drifsregnskap, nemlig

1936/37........... 92.946.000.-

1937/38........... 94.590.000.-

1938/39...........104.589.000.-

Disse tall er opplysende når det gjelder å bedømme landets evne til å bære høyere forsvarsutgifter.

 

Tirsdag 15.04.86 hadde Morgenbladet en interessant redaksjonsartikkel om ledende arbeiderpartifolks syn på forsvarsbevilgninger i 1937. Fra avisen har jeg kopiert :

 

februar 1937 har forsvarsminister Monsen utarbeidet et forslag på en engangsbevilgning på 24 mill. kr. til bruk over 2-3 år. Koht mener 14 millioner er nok Man kunne f.eks. stryke 1 million av de 2 Monsen hadde satt opp til ammunisjon. Istedenfor penger til gassvern kunne man ta opp spørsmålet om «avtaler om gasskrig med alle grannelanda (derunder England, Tyskland og Russland)». Nygaardsvold ville stryke den ene av to torpedobåter og legge ned festningene utenfor Bergen og Kristiansand.

 

Morgenbladet karakteriserer dette som ”i sannhet forstemmende lesning.”


Den 17.mai 1940 holdt general Carl Gustav Fleischer en tale, kringkastet over Tromsø radio. Avisen "Tromsø" bragte dagen etter (18.mai) et helsides referat av talen. Ifølge avisen sa generalen bl.a. :

 

Som vi alle vet har vår forsvarsevne planmessig vært brutt ned i. mange år .Vårt militære nederlag har vært forberedt av oss selv.

 

Arbeiderpartiavisen Nordlys gjenga ikke noe av talen, men kom med en kraftig irettesettelse av generalen for at han trakk fram slike ting.

 

 

VIII

 

I "Historisk Supplement" s- 46-47 kommer stortingspresident C. J. Hambro inn på hva som var årsaken til den nedsatte forsvarsviljen i det norske folk :

 

Det faktiske forhold er jo det som Mjøen skildret: det var Arbeiderpartiet «som stod ved Venstres sidenår det gjaldt å få våre forsvarsutgifter ned.» Ikke det alene, men det vesentlige —  det  som kommisjonen helt unnlater å nevne: Det var Arbeiderpartiets konsekvente og fanatiske agitasjon mot forsvaret som nedsatte forsvarsviljen I det norske folk og som ikke lot det kommisjonen kaller «de menige velgere» upåvirket i noget parti.

Det er den lange utvikling som er knyttet til slagordet «det brukne gevær» som det er nødvendig å ha for øie, når man vil analysere den stemning overfor forsvaret som var til stede i det norske folk.

 

Av den militære undersøkelseskommisjons rapport s. 138 fremgår at Nygaardsvoldregjeringen ikke hadde planer om å gå til krig mot Tyskland hverken den 9. eller 10. april. Kommisjonen omtaler en telefonsamtale om kvelden 10-april.

 

Wold ringte etter dette opp Regjeringen i Nybergsund. Etter daværende odelstingspresident Neri Valens forklaring; fikk han der Trygve Lie i tale, og fikk bekreftet at Regjeringen ikke så noen annen utvei enn å dra over til Sverige.

 

Jfr. utenriksminister Koht i ”Fra skanse til skanse" s. 50

 

Utpå kvelden denne 10. april kom statsråd Torp med bilen sin og tok meg med.

Eg hugsar at mea vi satt i bilen, tala eg om at no måtte vi rekne med å bli «emigrantar» - ei «emigrant-regjering». Og eg sa kor eg grudde for slikt.

 

Birger Gotaas, pressekonsulent i Generalstaben, skildrer i sin bok "Fra 9. til 7. juni" den pessimisme som rådet om kvelden 10.  april  (s.  24-25  ):

 

Stemningen var dyster. Ingen av våre venner blandt stortingsmennene nådde større trang til å si noe. Hvad skulde de også si? Det hele stod så åpenbart i opløsningens og overgivelsens tegn.

Like efter sitt møte med stortingsmennene kalte uten­riksminister Koht sammen de departementsfunksjonærer
som hadde fulgt med opover, og gjorde rede for stillin­gen. Han tok avskjed med dem og takket dem for deres
arbeid. Selv var han nu forberedt på å gå i landflyktig­het.

Det hele syntes å drive i den retning at regjeringen vilde måtte gi op og forlate landet, og ingen av oss mente under de omstendigheter å kunne gjøre noen nytte ved å gå i landflyktighet — kanskje for alltid. Det så ikke ut til at det skulde bli gjort noe forsøk på å kjempe — alt tydet på en nær forestående kapitulasjon.

 

 

IX

 

Også om kvelden den 11. april var det, ifølge Trygve Lie,  statsminister Nygaards­volds "bestemte mening" at Kongen og regjeringen skulle reise til Sverige,  se her Lie :Leve eller dø" s.  150    :

 

Statsministeren var ikke helt som han pleide da han begynte drøf­telsene om hva vi nå skulle gjøre. Han hadde ikke snakket med noen om sine planer på forhånd. Det var hans bestemte mening at Kongen og Kronprinsen sammen med regjeringen skulle reise til Sverige. Der oppholdt allerede kronprinsesse Märtha seg med de to prinsesser og arveprinsen. Joh. Ludw. Mowinckel og frue hadde også reist dit tidligere på dagen, etter at de hadde hatt en lengre samtale med Nygaardsvold på Nybergsund. Utenriksdepartementets folk og fruene Støstad, Torp og Lie og alle barna var dessuten på Sälen. Nygaardsvold sa at nå holdt han nesten ikke ut lenger. Vi klarte ikke å holde stand mot tyskerne,

 

Statsrådene Ystgaard og Hjelmtveit ga sin tilslutning til Nygaardsvolds synsmåter og forslag, mens Trygve Lie og Terje Wold ikke ønsket å forlate landet, noen andre var usikre.

 

Om kvelden den 11. april heter det hos professor Kersaudy i "Kappløpet om Norge" s.103 :

 

Det ble en langvarig diskusjon den kvelden om hva de nå skulle gjøre. Statsministeren hadde fått nok og ville flykte til Sverige.

 

Av flere sikre kilder fremgår at Johan Nygaardsvold allerede 9. april var over­bevist om at det var vestmaktenesom ved sin provokasjon hadde trukket Norge inn i krigen.

Se her Trygve Lie s "Med England i ildlinjen" s. 21 :

 

Nygaardsvold hadde en god hukommelse. Og det tok lang tid for ham å kvitte seg med de inntrykk han hadde fått våren 1940 - hvis han noen gang gjorde det - at franskmennene og britene, med velberådd hu hadde tatt sin beslutning i mars måned om å kreve fri gjennommarsj til Finland gjennom. Norge og Sverige, og om natten til 8. april å legge ut miner i norske farvann, for å få Norge på sin side i krigen mot nazi-Tyskland.

Britene hadde holdt oss for narr og ikke vært fri for å ville bløffe oss, mente han.

 

Det er meget oppsiktsvekkende at Nygaardsvold stilte seg negativ til britisk hjelp etter invasjonen. Han fant det vel problematisk å ta mot bistand fra det land som etter hans sikre overbevisning hadde trukket Norge inn i krigen. Kersady nevner s. 72  :

 

Nygaardsvold hadde såvidt nevnt Storbritannia et par ganger, og selv da i særdeles lite smigrende ordelag.32

 

Professor Kersaudy forteller s.73 at Koht refererte et telegram fra London om norsk-britisk samarbeid :

 

Deretter leste han opp det ferske telegrammet fra London. «Den britiske regjeringa,» avsluttet han, «telegraferte dessutan at ho reknar på samarbeid med den nors­ke regjeringa i dette motstandet». Men Nygaardsvold avbrøt: «Ikke så snart.»

X

 

Noen vil kanskje spørre : Hva kunne årsaken være til at Nygaardsvold så på England med slik mistro ? Jeg tror at man må ha for øye at han var en mann med usedvanlig store kunnskaper - også i historie.  Som stortingspresident Hambro hadde Nygaardsvold kjennskap til de tallrike overgrep og ydmykelser som England gjennom tidene hadde påført Norge. En nøktern mann som C.J. Hambro skriver om britiske inngrep i Norges rettigheter som suveren stat" :

 

Denne oppfatning av at Norge egentlig var en britisk dependency gav legasjonen ugenert uttrykk for — også skriftlig. Under 20de februar 1917 skriver Castberg i sine dagbøker fra et møte i utenrikskomitéen den foregående dag:

«Under forhandlingene i komiteen leste Ihlen — for å vise at Findlay ikke var saa let at ha med at gjøre, en skrivelse han i sommer hadde mottatt fra den britiske minister, hvori han på den fornærmeligste og mest uforskammede maate  talte om Norges avhængighet av England – vor selvstendighet og existens var avhængig av denne magt.

 

Under 3dje desember det foregående år forteller Castberg om en konferanse mellom regjeringen og presidentskapet.

«Utenriksministeren talte først i en temmelig oprørt stemning om de daglige ydmygelser og krenkelser som England tilføier os ved sin blokade-politik. De inngrep i Norges rettigheter, som suveræn stat som vi maatte taale uavladelig av England, var sandelig mere ydmygende end om der gik nogen menneskeliv tapt.

 

Det som her er beskrevet vedrører Englands fornærmelser mot Norge og krenkelser av norsk suvernitet under den førsteverdenskrig.- I det følgende skal jeg - med utenriksminister Halvdan Koht og tidligere statsminister J. L. Movinckel som kilder - gi et bilde av Norges- "vennen" England. I "For fred og fridom" s. 305 beretter Koht :

 

Enda meir i strid med folkeretten er det når den britiske re­gjeringa har teki seg til å rannsaka posten um bord på nøytrale skip. Her er det beint fram brot på millomfolkeleg avtale som Storbritannia har skrivi under. Det står i ein av Haagkonvensjonane frå 1907 (nr. XI, art. 1) at brevpost er ukrenkeleg i krig, jamvel på skip som høvrer til krigførande land, og alltid må bli framsend so fort som råd er til den han er esla til. Men de bri­tiske myndigheitene har likevel teki posten i land frå norske og andre nøytrale skip som dei har ført inn til hamnene sine, og gjevi seg til å ransaka han der.

 

I regjeringskonferanse 23.01.40 kom Koht inn på britenes trusler :

 

Eg sa at enda låg trugsmålet frå Stor-Britannia over oss om å sperre fersla langs kysten vår med krigsmakt.

 

 

XI

 

Under

Møte i den utvidede utenrikskomite

fredag 22. desember 1939 kl.  17.

Formann: Hambro.

 

kom utenriksininister Koht inn på en uttalelse av en engelsk regjeringsrepresentant :

Han sa at den britiske regjeringa meinte at ho hadde rett til å pressa på Noreg for å få Noreg til å  gå med på dette, og ho meinte å kunne pressa på Noreg, fordi Noreg låg til soleis at det var den britiske regjeringa som .hadde makta. Han sa — so nådig var han — at den britiske regjeringa, vilde ikkje beint fram gå til militære tiltak mot Noreg, soleis ikkje beint fram lysa krig mot oss, men vi måtte i tilfelle vera budde på a bli blokert. Ordet blokade vart nytta. Det var dei trugsmåla som her vart reist mot oss.

England bryr seg ingenting um at vi er nøytrale eller har rettar som nøytrale, del berre byggjer på si makt og vil tvinga seg fram, tvinga oss or nøytraliteten.

 

I "For fred og fridom" s. 301 omtaler Koht Englands krav under forhandlinger med Norge medio desember 1939 :

 

Kravet kom i så kvass ein form som ein berre kunne tenkje seg. Og det var ikkje fritt fyrr at det kom i fylgje med reine trugsmål, Det vart sagt at den britiske regjeringa ikkje vilde bruke våpenmakt imot oss; men det vart slegi på at ho kunde nytte blokade, plent som imot eit land ho var i krig med.

Men eg må seia at ho gjekk ikkje fram på hedersmanns vis mot Noreg i denne saka. For veke etter veke sette ho ut med å sende umbodsmenner til forhandiinga i Oslo, somtid på reint tome grunnar,

 

Meget åpenhjertig forteller Koht at det ikke :var Tyskland men de allierte som utgjorde en trussel mot Norge :

 

både frå Hitler og frå Goering fekk vi høre at dei helst hadde ynskt Noreg skulle vera utanfor krigen, — det var ikkje "berre noko dei forklara no etterpå, det var ord dei hadde sagt i sjølve krigstida.

Faren for oss lag i det stendige presset frå dei allierte vestmaktene som kunne drive dem tyske regjeringa til vepna mottiltak mot oss. Frå fyrsten pressa dei på med å få allslags økonomiske føremoner. Til slutt (fra desember 1939) freista dei på alle måtar beint fram lokke eller truge oss til å gå med dem i krigen.

 

 

XII

 

Koht omtaler også de ”fæle krav" som norske redere og forretningfolk ble utsatt for :

 

Engelskmennene gjorde mykje ugagn for handelen var med a ta skipa våre inntil hamnene sine til ettersyn, Og dei kom med fæle krav til reiarane og forretningsmennene våre.

 

Jfr. her Joh. Ludv. Movinckel :

 

Joh. Ludw. Movinckel: Har han også skrevet? Englenderne er meget hensynsløse. Igår tok de «Bergensfjord» inn med 125 passasjerer, så alt dette er vi jo vant til.

 

At Churchill ønsket å trekke både Norge og Sverige inn i krigen fremgår, av flere kilder, selv om norske historikere har "glemt" å fortelle det. Jeg henviser til to meget pålitelige kilder : Professor ved Helsingfors universitet, Jukka Nevakivi, skriver i sin avhandling "The Appeal That Never was Maid” (1976) s. 63 :

 

Churchill became irritated and turned the whole problem upside down: it was not in the interest of the Allies to keep Norway and Sweden outside the conflict, as Halifax had suggested, but to draw them into the war!

 

Jfr. ambassadør Leif Leifland i "General Bøhmes val" (Norstedts 1991) s. 155 :

 

Framfor allt får vi inte överskatta Churdulls tilamod. Han hade länge längtat efter ett talfälle då han skulle kunda ställa svenskarna mot väggen och tvinga dom att ansluta sig till de allierade.

 

Det finns faktisk i det material som jag har gått igenom från åren 1944 och 1945 ingenting som skulle tyda på att Churchill skulle ha haft den minsta sympati for vårt land. Det finns tvärtom en rad av nogså ringaktande uttalanden.

 

Professor dr. juris Jacob W. Sundberg omtaler i Tidsskrift i Sjøväsenet 3/99 s.350 :

 

”           Churchills plan på att minera norska farvatten godkändes av Supreme War Council 283.1940 och Churchill skriver i anslutning härtill i sin bok The Gathering Storm, 457:

As our mining of Norwegian waters might provoke a German retort, it was also agreed that a British brigade and a French contingent should be sent to Narvik to clear the port and….

 

“              I den norska tidskriften Farmand nr 2/1951 refereras ett tal som den förre brittiske premiärministem Lloyd George höll i Cardiff hösten 1940 i följande form:

Vi engelskmenn bør slutte med å innbille oss og verden at det er tyskerne som har påført Skandinavia krigen. - Vi hadde bestemt oss for å besette visse punkter på den norske kyst, men tysterne kom som vanlig noen timer før oss. Lord Hankey förklarade i House of Lords 5.5.1949 at planleggningen av den britiska operationen mot  Norge inläddes 29.9.1939, då Churchill begärde att sådana planer skulle utarbetas. Det var 4 dagar innan storadmiral Raeder tog sig an Weseübung.

 

 

Jfr. Trygve Lie 2   "Med England i ildlinjen" s.  21 :

 

            Etter krigen er det åpent erkjent fra britisk side at formålet med mineutlegningen var å provosere tyskerne til å foreta et mot­angrep mot Norge.2) Planen gikk videre ut på at Norge så skulle be om eller godkjenne en alliert okkupasjon av Narvik og de tre byene i det sørlige Norge — Trondheim, Bergen og Stavanger —

 

 

XIII

 

"Ukens Nytt" 18.10.47 gjengir en uttalelse av den kjente britiske historiker, professor ved Oxford Universitet, Cyrill Falls :

 

 

”Vi hadde håpet å komme Hitler forkjøpet”

... skjønt det ikke er offisielt bekreftet i Storbritannia, at vi hadde håpet å komme Hitler forkjøpet ved å sette oss fast i Norge uten å møte norsk motstand. Detter forklarer hvorfor styrkene ikke ble innskipet på taktisk basis, men det forklarer også deres forholdvis høye grad av forberedthet og hurtigheten av intervensjonen.

 

 

Allerede høsten 1939 begynte Churchill å verve nordmenn til sabotasjeoppdrag i Norden.

(Se nedenfor)

 

 

"Ukens Nytt" 18.10.47

Tidligere  redaksjonssekretær Arthur Grønnevold-Olsen er død 39 år gammel.
Grønnevold-Olsen, som var født i Oslo 8 mars 1892, tok i 1913 – bare 21 år gammel – eksamen som sjøkaptein. Han var sekretær i Foreningen Norges Sjøforsvar fra starten av. I denne egenskap ble han vinteren 1939-40, før tyskerne okkuperte Norge, medlem av en gruppe som påtok seg spesialoppdrag for å gjøre malmeksporten fra Norge til Tyskland mindre effektiv. Det var Winston Churchill som tok initiativet til å danne denne gruppen.

 

Til en annen sabotasjegruppe ble Oslo-mannen Helmer Bonnevie vervet. Han ble plassert i Section D og fikk den britiske sabotasjeeksperten Alexander Rickman som sjef.

 

Se Charles Cruishank : "SOE in Scandinavia"(Oxford University 1986) s. 33 :

 

In September 1939 an office was found — on the eighth floor of a modern block in Oslo — for Helmer Bonnevie, the 28-year-old Norwegian chosen by Rickman to be his agent in Norway. He was advertising manager for the German Telefunken firm, which job he found distasteful, and was glad to have the chance of helping the Allies. He bad just opened a small factory to make radio dials and had many business contacts in Norway. It was logical for him to represent the Skandhamn company and he was given a full-time job as 'commercial  and secret agent’ at Kr. 500.- a month.

 

I følge samme side \rar det særlig tre mål som sabotasjen skulle rettes mot :

 

Nevertheless, plans were evolved for sabotaging the three iron ore ports: Operations Lumps for Oxelösund; Sub-Arctic for Lulea; and Arctic for Narvik in Norway

 

Forfatteren forteller også hvor tidlig britene var ute :

 

The possible disruption of Oxelosund had been studied as early as October 1938 but it was not until a year later, after war had broken out, that plans were prepared and exhaustively - discussed.

 

 

XIV

 

Det var nok Churchill som var den store pådriver med å planlegge sabotasjeaksjoner på nøytrale staters territorier, se Cruishank :

 

The First Lord said if Oxelösund was to be put out of action it was now or never.

 

I motsetning til Churchill var utenriksminister Halifax og statsminister Chamberlain motstandere av folkerettskrenkelser.  

 

Lord Halifax. brølte at STRIKE OX var «en krenkelse av internasjonal lov uten sidestykke».

 

jfr. Bjørn Bjørsen : "Narvik 1940" :    

 

Vi må sannelig betale en høy pris for Churchill, sukket Chamberlain*

 

Den kanadiske forfatter William Stevenson forteller i "A Man called Intrepid" s85:
at Churchill foretrakk folkerettsstridige metoder :

 

Den 16. desember 1939 kom Churchill med en ny interpellasjon med krav om støtte fra marinens etterretningsvesen til STRIKE OX. Livsviktige forsyninger til det nazistiske Tyskland måtte «hindres i å nå fram ved hjelp av metoder som verken må være diplomatiske eller militære.»

STRIKE OX var oppkalt etter Oxelosund, en isfri havn omlag 100 kilometer sørvest for Stockholm.

 

Ifølge samme forfatter s. 135 var det en slags Bin Laden-krig Churchill forestilte seg  :

 

I juni 1940 erklærte Churchill at storparten av den kampen han førte måtte skje med hjelp av geriljasoldater, spesialagenter, revolusjonære og sabotører. Deres virksomhet måtte dirigeres via...

 

I Nationen 26. april 1955 har ambassadør (i Moskva) Einar Maseng en usedvanlig interessant kronikk "Hvem var det 'som drog Norge inn i krigsulykken ? Maseng skriver bl.a.

 

Etter undersøkelseskommisjonens og Scharffenbergs avslørende publikasjoner er det ikke mulig å komme forbi den ting at ved siden av vestmaktenes i og for seg legitime politikk var det våre egne lederes uerfarenhet med hensyn til den slags politikk som drog oss inn i krigen. Da ulykken var skjedd, måtte disse, for ikke å miste sitt ansikt, legge skylden  på den andre krigførende parten. Det var denne som ble skurken i fortellingen. For dem som hadde lokket oss - vestmaktene - var dette en ekstra triumf.

 

 

XV

 

I Morgenbladet 25. oktober 1948 skriver overlege Johan Scharffenberg bl. a. ;

 

Den norske almenhet bør ikke lenger anse alle tyske fremstillinger tyske fremstillinger som djevelsk løgn og alle engelske og franske som guddommelig sannhet. Vi bør kritisk trekke våre egne sluttninger. Johan Scharffenberg

 

Mer enn 50 år er gått siden sannhetssøkeren Johan Scharffenberg tilkjennega sitt syn, bygget på grundige og mangeårige studier. Men den ensidige oppfatning som Scharffenberg advarte mot, finner vi også i dag hos de fleste norske historikere. Den meget kjente svenske jurist professor dr. Halvaar G. F. Sundberg skrev  i sin tid om norske historikere "Dom gjør sig løjliga." (De gjør seg latterlig). En av Finlands mest kjente historikere, professor. Jukka Nevakivi, skrev i Hufvudstadsbladet, Helsingfors, den 12.11.80 :

 

... de norske historikerenas ufattbart länga odlade myt om de allierades «snällhet.»

 

(de norske historikeres ufattelig lenge dyrkede myte om de alliertes  ”snillhet.”)

 

I boken ”Vi stoler på England" gir den franske historie-professor F. Kersaudy et lite bilde av den store Norgesvenn, England :

 

På britisk side nådde heller ikke «det tradisjonelle vennskap mellom de to folk» hindret Hans Majestets regjering i å avbryte kull-leveransene til Norge vinteren 1916-17, borde Altmark i februar 1940 eller fortlate den norske hæren i Namsos tre måneder senere.
Etter 1940 hadde det heller ikke forhindret Storbritannia i fullstendig
å overse norske interesser

 

Forfatteren Bjørn Bjørnsen forteller i VG 27.11.80 om hva som skjedde da hans bok "Narvik 1940" kom på markedet :

 

Norske historikere gikk til ubeherskede angrep.

 

Som kjent har norske historikere hardnakket påstått at Norge tilhørte de allierte. De har henvist til en "militæravtale" av 28. mai 19411 Men nå ser jeg at en meget kyndig miltærperson,  general Torkel Hovland i biografien ”Carl Gustav Fleischer" har satt tingene på plass. Side 292 i biografien skriver generalen :"

 

Dette var ingen allianseavtale. En generell gjensidig uttalelse som dette uten klargjøring av reelle norske forpliktelser i forbindelse med krigføringen, hadde bare en symbolsk betydning.

 

 

XVI

 

På ark IX forlot vi regjeringen og aprildagene i 1940. Jeg vender nå kort tilbake. Ved 17.00 tiden den 12. april kjørte Koht, Torp og Hjelmtveit fra Drevsjø, over svenskegrensen og til Säna. Her overnattet de på det store hotellet. Om formiddagen fredag den 13. kjørte de opp Sälen turisthotell i Herjedalen. Koht hadde nok tenkt seg å være noen dager i Sverige, men ifølge Kohts beretning i "Fra skanse til skanse" s. 67 kom det en henstilling fra den svenske utenriksminister om at han (Koht) måtte gjøre Sveriges-oppboldet kortest mulig :

 

-         utenriksminister Günther bad om at eg ville gjera opphaldet mitt i Sverige så stutt som mogleg.

 

Se her Grundlagberedningen SOU 1972  :  18  :

 

Koht telefonerade till utrikesminister Gunther och frågade om Konung Haakon kunde få uppehålla sig i Sverige och lämna landet når han önskade eller om han i så fall skulle bli internerad.

Samma dag ingick svenska regeringens svar vari förklarades att Norges konung jämte honom åtföljande personer naturligtvis kunde komma in i Sverige, men regjeringsmakt  fick ej utövas där och man kunde icke ge något löfte om att han skulle undgå internering.

 

Dokument nr. 2 i HANDLINGAR RØRANDE SVERIGES POLITIK UNDER ANDRA VÄRLDSKRIGET opplyser at den svenske diplomaten friherre Hans Beck-Friis i en telefonsamtale med Koht bekreftet det günther s før hadde sagt. Dokumentet har en påtegning av utenriksråd Staffan Søderblom :

 

(Påteckningar av Söderblom) : Enligt utrikesministerens uppdrag har jag presiserat svaret (per telefon til Koht kl. 13.30) i följande punkter:

1.      Konungen jämte följeslagare naturligvis välkomna til Sverige.

2.      Statsmaktens  befogenheter kunna enligt folkrätten ej utövas på utenländsk territorium.

3.      Svenska regjeringen ville ej på förhand giva garantier beträffande återresa.

 

Det usedvanlig viktige pkt. 2 ble aldri nevnt under "rettsoppgjøret" - og det er også "glemt" av Johs. Andenæs ! STATSMAKTENS FORRETNINGER ( ANLIGGENDER ) .KAN IFØLGE FOLKERETTEN IKKE UTØVES PÅ UTENLANDSK TERRITORIUM :    

 

Jfr. overlege Johan Scharffenberg i Farmand 18.06.60 s. 27 :

 

Borgerne i det okkuperte Norge hadde hverken plikt til eller mulighet for å adlyde bestemmelser makten som eksilregjeringen utstedte i kraft av fullmakten.

 

Se også professorene Strupp & Schlochauer i VÖLKERRECHT I s. 499

 

Die britischen Gerichte behelten sich aber vor, die formelle Gültigkeit der berichtlichen Erlasse der Exilregierungen zu überprüfen.

 

 

XVII

 

I "Hovedpunkter i folkeretten" s. 181 uttaler professor dr. juris Carl Aug. Fleischer :       

 

16. Spesielt om militær okkupasjon

Under krig vil ofte en av partene få herredømme over et større eller mindre del av den annens territorium. Det alminnelige synspunkt_i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten  i området. Okkupasjonsmakten  skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spillet.

 

Jfr. her h. r. advokat Annæus Schjødt i RIKSRÅDSFORHANDLINGENE i 1940 s. 66 :

 

Jeg minner på dette punkt om hva jeg tidligere har påpekt, nemlig at Kongen og Regjeringen dengang i utstrakt grad faktisk var satt ut av spillet.

 

Jeg har på denne og på foregående side dokumentert :

 

A Statsmaktens anliggender kan ikke utøves på utenlandsk territorium

B Borgerne i det okkuperte Norge hadde ikke plikt til adlyde bestemmelser som eksilregjeringen utstedte i kraft av (Elverumsfullmakten)

C De britiske domstoler forbeholdt seg å overprøve eksilsregjeringens forordninger.

D Etter folkeretten anerkjennes okkupasjonsmaktensom den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området.

E. Kongen og Regjeringen var i okkupasjonstiden i utstrakt grad faktisk
satt ut av spillet.

 

Konklusjon her

 

De anordninger som "oppgjøret" bygget på var ulovlige og ugyldige.

 

Som ytterligere bevis tar jeg med en uttalelse av den kjente professor Johan Vogt (Kronikk i Dagbladet 09.04.60) :

 

Det er en annen folkerettslig regel som sier at en landflyktig regjering ikke har jurisdiksjon over   et område som den ikke lenger behersker. En landflyktig regjering kan nok utsende moralske appeller til  befolkningen i et okkupert område, men den kart ikke utøve noen juridisk myndighet.

 

 

XVIII

 

På ark I har jeg dokumentert at en samlet generalstab fastslo at det kan ikke ”føres operasjoner i militær forstand."

 

På ark VIII (nederste linje) har jeg gjengitt pressekonsulent Gotaas : "alt tydet på en nær forestående kapitulasjon"

 

På ark III (siste linje) har jeg sitert Undersøkelseskommisjonen :

 

”Det fantes således ikke en eneste avdeling i Hæren som etter militær oppfatning var skikket til å gå i krig.”

 

På ark IX har jeg dokumentert Nygaardsvolds "bestemte mening var å reise til Sverge.”

 

Jeg kan her tilføye at statsminister Nygaardsvold allerede under Stortingets ettermiddags­møte på Hamar 9. april tilkjennega sitt syn : Det var f o r h a n d linger- ikke krig som var hans linje. (Se "Forhandlinger for lukkede dører") s.  352 :          

 

Jeg kan ikke si at jeg er imponert over Englands hjelp, eller over de løfter som vi får.  Jeg må derfor anbefale at hvis vi får et svar som er tilfredsstillende på det telegram som presidenten visstnok refererte, så må Regjeringen og presidentskapet nevne opp kanskje en tremannskomité til å forhandle med den tyske minister om hvilke betingelser Norge kan utøve sin suverenitet på.

 

Her vil nok leseren spørre forundret : Dersom det nå var slik at generalstaben fant det umulig å ta en krig med så mangelfullt utstyr, og landets statsminister (og flere av statsrådene) ville flykte til Sverige - hvordan kunne det da komme til krig ? I det følgende skal jeg forsøke å svare på det..

 

Qberst Otto Ruge var ved krigsutbruddet generalinspektør f or Infanteriet og var den 9. april om morgenen på toget fra Stockholm til Oslo. Etter ankomst til Oslo fikk han telefonkontakt med oberst Johs. Schiøtz, og sammen tok de bil over Sundvollen- Gjøvik og Hamar. Deretter reiste Ruge videre til Elverum, hvor hans mobiliseringsplass var. Han søkte forsvarsminister Ljungberg for å få ham til å velge krigslinjen. Se Militære UKs rapport. s.146

 

I samtalen ga oberst Ruge uttrykk for at man burde velge krigen.

 

I Nygaardsvoldbiografien "Gubben" skriver Reidar Kirsti  :

 

Mange av de gamle antimilitaristene var blitt nyfrelste forsvarsvenner.

 

Blant disse nyfrelste fant Ruge meningsfeller. En av dem var Terje Wold. Den militære UK opplyser om ham s.138 :

 

Wold så saken fra et rent politisk synspunkt Han var ikke i tvil om at vi måtte gjøre motstand og ikke risikere å komme på den gale siden i den krig som pågikk.

 

 

IXX

 

Ifølge Kersaudy : "Vi stoler på England” s. 45 var det forsyningsminister Trygve Lie som sørget for at general Laake ble avskjediget på timen og erstattet med Lie :

 

Trygve Lie overtalte sine kolleger til å gi Ruge general Laakes plass, og dette ble gjort natten mellom 10. og 11 april.

 

Jeg må her bringe til lesernes kunnskap at Trygve Lie var en mann med en sjelden allsidig bakgrunn. I årene 1919-22 var han sekretær i Det norske Arbeiderparti. Samtidig var han en høyt gasjert medarbeider for Stalin.

 

I Nationen 19.02.02 fortelles om Trygve Lie bl.a. :

 

Titlestad har funnet dokumenter fra så tidlig som 1920, som beviser tunge økonomiske overføringer til norske kommunister og sosialister.

To som fikk penger dette året var Martin Tranmæl og  Trygve Lie, henholdsvis 10.000 og 7.000 kroner.
Det var svimlende summer den gang.

 

Avisen bygger her på en årelang undersøkelse av russiske arkiver, utført av professor Titlestad.

 

Senere hen gjorde Trygve Lie seg bemerket som oppvigler mot militærvesenet,  se her
Kjell Fjørtoft : "Mot stupet" s. 49 :

 

Og raseriet blant offiserene blir ikke mindre når de oppdager at den ene av oppviglerne er Trygve Lie.

 

I Nygaardsvoldbiografien "Gubben" skriver Reidar Kirsti  :

 

Mange av de gamle antimilitaristene var blitt  nyfrelste forsvarsvenner

 

 

Til høyre : - ' Kopi av Kirsti:

”Gubben” s.114

 

 

Arbeidskamper, konflikter og klassejustis. Mange av Arbeiderpartiets fremste folk ble satt under tiltale. For oppfordring til militærstreik ble dis­se dømt i 1924: Fra venstre: Einar Gerhardsen, Håkon Hoff, Rolf Hofmo, Malfred Bergseth, Martin Tranmæl, Håkon Meyer, Oscar Torp, Severin Arnesen, Nils Hønsvald, Aksel Zachariassen.

 

 

 

XX

 

Øverst på foregående side har jeg omtalt at general Laake nokså brutalt ble fratatt sin stilling som KG og erstattet med oberst Ruge natt til 11. april. Laakes store "feil" var at han vurderte den militære situasjon faglig riktig – noe vi snart skal få bekreftet. Om Laakes avgang skriver dr. Borgersrud s. 264 i "Konspirasjon og kapitulasjon" :  

 

Nå skulle han ofres av statsrådene som ikke hadde spandert en tanke på hans arbeid. Det var ikke merkelig at han følte seg urettferdig behandlet. Men Wold ga seg ikke, og spilte for galleriet.

 

Det er nok to hovedårsaker til at Ruge valgte krigslinjen : Han anså seg flere ganger forbigått i tjenesten, bl.a. ble den yngre Fleischer foretrukket som sjef for 6. divisjon i Harstad og oberst Ljungberg - som var yngre enn Ruge ble utnevnt til forsvarsminister i desember 1939. Den annen - og kanskje mest tungtveiende årsak - var at Ruge hadde en naiv tro på at England ville komme Norge til hjelp - raskt og effektivt. Det skulle ikke gå lang tid før Ruges optimisme måtte vike plassen for dyp skuffelse og fortvilelse.

 

I boken "Vi stoler på England" s. 48 beretter professor Kersaudy om Ruges reaksjon da han fikk se ”hjelperne" :

«Skuffelsen ved synet av de britiske troppene som defilerte foran "ham sto tydelig å lese i ansiktet hans. Det var ingen vanlige tropper og vi konstaterte med forskrekkelse at de eneste våpnene de hadde var geværer og lette mitraljøser (...) intet luftvernskyts, intet panservern, intet artilleri, ingen transportmidler.» (132)

 

S. 46 i samme bok forteller professoren om de samme tropper :

 

Faktisk var det bare to av disse offiserene, bortsett fra Morgan selv, som hadde krigserfaring,44 og flertallet av soldatene hadde en heller skral bakgrunn: Tredve timers kveldskurs...45  '.          ~

 

Mange kjenner statsminister Nygaardsvolds bitre ord om "befrierne" som kom til Romsdalen (Nygaardsvold I s. 166:

 

Det var sagt om dem at det bare var kirkegårdsvakter og  skopussere England hadde sendt, og etter resultatet å dømme var det grunn til å tro at det var riktig nok. På Åndalsnes hadde de ikke utmerket seg på annen måte enn som tyveknekter og voldsmenn.

 

Se også Kersaudy : "Kappløpet om Norge" s. 164 :

 

«Ved en anledning hadde halvfulle britiske soldater kranglet med og til slutt skutt mot noen norske fiskere. Offiserer i den britiske hæren oppførte seg stadig med prøyssisk arroganse.

 

 

XXI

 

I før nevnte avhandling stiller dr. Borgersrud et interessant spørsmål :

 

Hva slags hær var det som kjempet mot tyskerne i Sør-Norge i 1940? Detter er et viktig spørsmål for svaret på det avgjør hvilke muligheter Ruge hadde i valget av taktikk. På Renamøtet hevdet Generalstaben at det ikke lenger kunne føres operasjoner i militær forstand. Det var riktig. Den regulære hæren hadde i realiteten gått i oppløsning for den oppsto, fordi mobiliseringsbeholdningene allerede var tapt.

 

Det kom snart knuter på -tråden mellom Ruge og de britiske militære, bl.a. om kommandoforholdene. Britene vek ikke .tilbake for å føre Ruge bak lyset. I boken ."Unngå å irritere fienden" s. 122 blir dette nevnt av Lars Borgersrud :

 

Samme dag hadde det kommet et telegram fra imperietsgeneralstab til Ruge. Nå foregikk imidlertid Ruges samband med britene via den moblie kortbølgestasjonen som secret service-mannen Franks Foley hadde organisert (generalstabens kommunikasjonsavdeling hadde brutt sammen). Foley fikk den britiske militærattachéen King-Salter til å ta ansvaret for å holde telegrammet tilbake. PÅ samme måte underslo King-Salter Ruges ultimatum i sin rapport om møtet til London.

 

I "Vi stoler på England" s. 46 kommenterer professor Kersaudy :

 

Det var nok bra at den nye øverstkommanderende var nesten helt ukjent med det som skjedde i London i mellomtiden. Hvis han hadde visst det, ville han utvilsomt hatt adskillig mindre tro på at planen-skulle lykkes...

 

Side 48 skriver professoren  :   

 

Hvordan var så de norske myndigheters reaksjon? General Ruge og Kongen selv gjennomgikk en prosess som spente fra stor tro på rask britisk hjelp til tydelig skuffelse da hjelpen uteble.

 

"Den tydelige skuffelse" hos Kongen synes å ha meldt seg bare vel en uke etter at felttoget kom i stand.  Han innså vel at britenes mange løfter var sørgelig lite verd.  I "Kappløpet" beretter Kersaudy s.  163 :

 

I Norge ventet Kongen og regjeringen, i likhet med general Ruge og staben hans, fremdeles på den store flåteoperasjonen mot Trondheim. England hadde tross alt lovet dem dette helt siden 9. april. Den 21. april fikk Kongen mens han var i Vågå besøk av admiral Evans som kunne fortelle ham at angrepet ville begynne ... samme dag. Kong Haakon var etter hvert blitt skeptisk til troverdigheten i de britiske løftene, og svarte at han ikke ville si noe til regjeringen, «for hvis angrepet ikke ble satt i verk eller mislyktes, ville de miste troen på britene».71 Troen var sannelig blitt satt på prøve før: Ved Åndalsnes hadde de opplevd primitive, dårlig utstyrte, udisiplinerte soldater uten kjøretøyer og artilleri, som marsjerte til fronten med fire fotballer og 50000 sigaretter.72

 

 

XXII

 

Ruge hadde som norsk KB et voldsomt handikap : Han måtte unnvære informasjon både fra det britiske forsvarsdepartement og fra admiralitetet, se "Kappløpet"s. 135 :

 

Med hensyn til strategiske planer hadde tross alt både forsvarsdepartementet og admiralitetet samt statsministeren selv helt siden felttoget startet passet godt på å holde sine nye allierte i uvitenhet.

 

Den britiske sendemann Cecil Dormer, ble tydeligvis ikke imponert over norske regjerings­medlemmers realitetssans da de møttes 26. april. I "Kappløpet s. 164 gjengis deler av Dormers rapport :

 

Til min forbauselse virket de relativt optimistiske, men det var åpenbart fordi de ikke var klar over den militære situasjonen.

 

Ruges og "vår store alliertes felttog i Sør-Norge varte bare i vel 2 uker. Så skjedde dette :

 

Ved daggry den 28. april mottok general Paget den skjebnesvangre ordren fra forsvarsdepartementet: Evakuering av alle britiske styrker «så snart som mulig». Videre fikk han instruks om ikke å underette general Ruge.

 

Da allierte styrker den 2, mai 1940 rømte fra Namsos, fulgte den britiske sjef en tilsvarende ordre - Oberst Getz som var sjef for de norske styrker ble latt i stikken. Se Getz:  ”Fektningsrapport" s. 153 :

 

Dagsbefaling den 3. mai 1940.

Da England og Frankrike av oss ukjente grunner har opgitt forsøket på å støtte oss i vår kamp og inatt uten varsel har trukket sine tropper ut ved Namsos.       

 

General Paget var imidlertid tvunget til å bryte instruksen cm å hemmeligholde ordren, om evakuering fra Sør-Norge,  se "Kappløpet" s.  165 :

 

Jeg var avhengig av Ruge for å få transport, både med bil og tog, og for å få beskyttelse av flankene. [...] Jeg besluttet at det   riktigste ville være å si alt som det var. [...] Derfor gikk jeg til hovedkvarteret hans og gjorde som jeg hadde bestemt.»78

 

Ved 5-tiden om morgenen 28. april ble general Ruge oppsøkt av sin britiske kollega Paget og fikk forkynt "budskapet" om britenes tilbaketrekning - se "Kappløpet s. l65 :

 

Så sprakk det, ifølge Paget, for Ruge: «Han snakket i sterke ord om at landet hans var sveket. Da vi la minefeltene utenfor norskekysten, sa han, måtte vi ha vært klar over faren for at Tyskland ville svare med invasjon, og likevel hadde vi ikke tatt de nødvendige forholdsreglene. Han var blitt lovet en britisk divisjon i sør, og alt han hadde fått var min styrke på fem bataljoner uten artilleri. Han hadde holdt hæren sammen ved forsikringer om at sterke britiske styrker var på vei med hjelp, men etter dette ville ingen lenger ha tillit verken til ham eller England,»80

 

 

XXIII

 

Som nevnt på ark IX hadde statsminister Nygaardsvold liten tro på Englands "høy­sinnede" hjelp.  I Nygaardsvold I s. 106 gir han uttrykk for tvil

 

Søndag den 21. april var den engelske admiral Evans på besøk. Han lovte at neste søndag skulle Trondheim være gjenerobret. Jeg kan ikke si jeg trodde noe videre på ham, og min tvil viste seg dessverre senere å være berettiget.

 

S.  139 i samme bok konstaterer Nygaardsvold :

 

Englands interesse har hele tiden samlet seg om Narvik. Det har vært et rent politisk spill, intet annet.

 

C.J. Hambro hadde fra felttogets første dag. hatt en klippefast tro på at de allierte ville kaste tyskerne på havet i løpet av kort tid. Man kan derfor lett forstå hans sinne og skuffelse da han fikk underretning om de alliertes evakuering. I "Frå skanse til skanse" forteller Koht :

 

Harmen hos Hambro kokte reint over. Hans sa at vi kunne ikkje lenger ha noka tillit til England, for den engelske regjeringa, heldt ikkje det ho lova. Han nytta sterke ord.

 

Kanskje det var Englands løftebrudd overfor Norge Hambro hadde i tankene da han i en kringkastingstale i Town Hall Club i New York 9.  februar 1943 sa bl.a. :

 

Kan hende de små nasjoner er unødig mistenksomme. Men de har all mulig grunn til å være det. De husker altfor godt hvor ofte vage løfter som er blitt forespeilet små nasjoner er blitt glemt.

 

Den norske regjering kom med en innstendig henstilling til britene om å trekke til­bake evakueringsordren. Men det førte ikke fram - se Nygaardsvold I s.113 :

 

Vi ble enige om telegrafisk å gjøre de kraftigste forestillinger      i London om tilbaketrekningen. Utpå ettermiddagen fikk vi   imidlertid beskjed om at beslutningen var uigjenkallelig, og at vi skulle være ferdige til å gå om bord på en engelsk krysser klokken 23.

 

Britenes beskjed om "å være ferdige" klargjorde uten omsvøp, hvem som hadde den faktiske makt i kongeriket Norge - se "Kappløpet" s. 166 :

 

Telegrammet var i virke­ligheten temmelig skarpt: «Hans Majestets regjering har besluttet at Hans Majestet Kongen av Norge, hans følge og medlemmer av den norske regjering skal evakueres sammen med de siste troppene som forlater Molde-området. Dette skal gjennomføres sågar mot Kongens ønske om nødvendig, for at han ikke - gjentar ikke - skal fallle i tyske hender. [...] Hans Majestet skal ikke - gjentar ikke - underrettes om evakueringsplanen på det nåværende tidspunkt. Det skal bare brukes makt hvis Kongen etter første evakueringsnatt [nekter?] å reise.»87

 

 

XXIV

 

Kl. 21.30 om kvelden den 29. april gikk Bongen og regjeringen samt. de alliertes sendemenn ombord i den britiske krysser Glasgow for å bli transportert til Nord-Norge. Samme kveld ble det holdt statsråd ombord. Koht .klarte ikke å styre sitt raseri - se "Kappløpet" s. 167 ;hvor den britiske sendemann siteres :

 

Men Koht hørte ikke lenger på meg og styrtet ut fra offisersmessen hvor konferansen ble holdt, mens han ropte: «Dere dreper oss,_dere dreper oss».          

 

Statsråd Nils Hjelmtveit synes også å være bitter over løftebruddene. Se "Vekstår og Vargtid" s. 190

 

Men tiltross for at de likeoverfor Norge hadde vært nokså påtrengende for å få trukket oss med i krigen, var de lite forberedt på å ta konsekvensen da vi var kommet med. Effektiv hjelp kunne de jo ikke gi oss. Nå kan Norge være den syndebukken som de kan laste ansvaret  over på..

Der var underhandlinger med engelskmennene om å få overdratt håndvipen, og det var gitt løfter også her, men også disse ble brutt.

 

Statsminister Nygaardsvold følte seg forrådt og bedratt. I Nygaardsvold I s. 172 står det :

 

Vi hadde for over en måned siden bestilt våpen og ammunisjon fra England. Som jeg før når sagt, vi bad ikke om det som gave, vi ville kjøpe for full og kontant betaling. Vi hadde spurt, vi hadde telegrafert, vi hadde tryglet, og vi hadde forsøkt å være brutale. Intet hjalp. Vi fikk bare løfter, men ikke noe av det vi hadde bestilt. Også stod vi der! Forrådt., sviktet og bedratt. En kan si at vi hadde vært naive, ja, at vi til og med hadde vært utilgivelig dumme.

 

Etter krigen ble Ruge betraktet som en nasjonalhelt og han ble tildelt høye utmerkelser og æresbolig. Det var først i 1989 at en høyere sakkyndig offiser våget å gi en nøktern og korrekt beskrivelse av Ruge og hans målbevisste arbeid med å få trukket Norge inn i krig mot verdens dengang sterkeste krigsmakt. Fra offiserens redegjørelse i  tidsskriftet NORDISK FORSVAR  s.  31 tas med  :

 

Først og fremst har fremstilt Ruge som om han mottok, vervet som KG - Kommanderende General - nærmest motstrebende. Det skriver han også selv ved en anled­ning, men hans handlinger de første par dagene ener den tyske invasjonen viser at han arbeidet bevisst med politikerne for å få de til å ta opp kampen. Han uttrykker ingen motforestillinger, til tross for, som han ut­ trykker det: "Kommanderende General, generalstabssjefen, gene­ralstabens    avdelingssjefer og Kommanderende Generals førsteadjutant, alle uttalte seg sterkt og fremholdt hvor vanskelig vår militære situasjon var.

 

 

XXV

 

Forts. fra -forrige s.

 

Ruge's lederstil var den samme som politikene han hadde lært seg å samarbeide med: PASSIV. Hvis forsvarsordningen av 1933 var et folkebedrag, så var det et like stort folkebedrag å tro at det skulle komme noe hjelp som monnet fra de allierte. Dette burde Ruge ha forstått, likevel som den sittende militære ledelsen.

Muligheten for alliert hjelp var Ruge's hovedargument for å kunne ta opp kampen. Men intet i tiden før invasjonen av Norge ga noen holde punkter for at England og Frankrike skulle stille opp noe mer enn de hadde gjort i Polen, Finnland, eller for den saks skyld på sin ”egen" front, i Frankrike. Mannerheim i Finland, skjønte fort dette.

 

Artikkelforfatterens konklusjon er klar:

 

Merkelig nok hat historien undertrykt at disse herrer faktisk fikk rett. Det var de som vurderte situasjonen riktig. Det VAR håpløst.

 

... Tidende, 9.5.1948:

Churchill ville

Winston Churchill opplyser i sine memoarer fra siste krig, at den britiske regjering hadde bestemt ikke bare å legge miner på norsk territorium for å stanse malmtransporten fra Narvik, men også å landsette slarker i Narvik, Stavanger, Bergen og Trondheim, for å hindre at tyskerne satte seg fast i disse byer.

Det er dermed slått fast at tyskerne hadde rett i den påstand som vi ikke trodde på, at de allierte ville opprette baser i Norge. Winston Churchills opplysning er et varsel for fremtiden om hva som vil skje med en liten nasjon som vil være nøytral.

 


 

[1] Note: All quotes in John Sand’s original article are photocopies of the original documents. However, here it has been “digitally convenient” to present text versions and not pictures of the quotes. AMD