TONNASJEAVTALEN MELLOM NORGE OG ENGLAND I 1939
Norge tar første steg inn i den 2. verdenskrig


Av John Sand
 

Rundt 10. september 1939 mottok utenriksminister Koht krav fra den britiske regjering om å øve press på de norske redere om tonnasje til britisk tjeneste. Dette gjorde Koht, men rederne på sin side henstillet til Regjeringen om å være tilbakeholdende, både ut fra norsk skipsfart og landets interesser. "Den norske regjering hadde naturligvis klart for seg denne problemstilling, men fant likevel å måtte gi etter for britenes press." opplyser direktør Johan 0. Egeland i "Gjennom brått og brann" s. 44. Ultimo september 1939 ble det sendt en norsk delegasjon, ledet av minister A. Urbye, til London. Da britene ble klar over hvor tomhendt de norske forhandlere var møtt opp, ble drøftelsene raskt avsluttet. På samme side som ovenfor nevnt beretter direktør Egeland: "Drøftelsene ble avsluttet .. med et nærmest ultimativt krav. Det gikk ut på et øyeblikkelig tilsagn fra den norske regjering om at 150 tankbåter snarest mulig skulle bli stillet til rådighet for de allierte transporter, og at forhandlinger skulle opptas om et rimelig antall også av tørrlasteskip."
 
Den 3.10.39 mottok norsk UD en telegrafisk melding fra britene om at de ikke var villig til å betale en timecharteravtale for tankskipene med mer enn 8 sh. pr. tonn. Her må gis den viktige opplysning at 3 måneder etter lå tankfraktene i det frie marked 8-10 sh. over britenes tilbud - et tilbud som ble akseptert på norsk hold. Dette fikk stortingsmann J. L. Movinkel (V) til å uttale under Stortingsmøtet 9.12.39; "Denne tonnasjeavtalen, som stiller en så stor del av vår tonnasje til britenes disposisjon til frakter som ligger langt under verdensmarkedets frakter, og derved i virkeligheten" gjør at vi betaler store bidrag til Storbritannias krig." Jfr. her Johan Scharffenberg i "Norske aktstykker" Oslo 1950: "Rederne skulle altså påta seg  både tap av inntekter og stor risiko. Rederforbundet bragte lojalt dette offer for landets skyld."

Formelt ble tonnasjeavtalen godkjent 20. november 1939 etter fullmakt fra Regjeringen. Presidenten i Rederforbundet, direktør Thomas Fearnley, introduserte avtalen slik: "Men vi må alle tale minst mulig om avtalen. Særlig gjelder det avtalens bestemmelse om Englands rett til å få befrakte en så og så stor del av den norske handelsflåte." I Egelands før nevnte bok står det på side 53: "Kort etter årsskiftet 39/40 måtte Rederforbundets hovedstyre gå med på å godkjenne en endring i tonnasjeavtalen, så rederne renonserte på å disponere fritt over sine pundfrakter. Regjeringen hadde her gitt etter for et britisk krav om bistand for å beskytte pundet."
[1]

 
Handelsavtalen


Primo desember begynte det forhandlinger i London mellom Norge og England om en handelsavtale. Sekretær for den norske handelsdelegasjonen var Gudrun Martius[2]. (Senere fru ambassadør Ræder) Om de britiske forhandlere forteller Gudrun Ræder i sin bok "De uunværlige flinke" side 38: "Britene ville strekke vår nøytralitet til det ytterste, og kom vi dermed med i krigen på deres side, så meget desto bedre." Englands forhandlingsleder, lord Glenconner, blir på samme side beskrevet av fru Ræder "Lord Glenconner kom med sine jernharde krav som ikke tok det minste hensyn til vår nøytralitet.
 
Ved utbruddet av den 2. verdenskrig 1. september 1939 var den norske handelsflåten verdens 4. største på 4,8 millioner bruttotonn. Da 2/3 av den samlede tonnasje var motorskip, hadde Norge verdens mest moderne flåte. Svært viktig var det at flåten innbefattet 1/5 av hele verdens tanktonnasje. Det aller meste var motortankere..  England var nødt til å få all olje - som jo er av avgjørende betydning i moderne krigføring - tilført sjøveien. Britene hadde ikke nok tanktonnasje til å få tilstrekkelige forsyninger. Derfor var det så enormt viktig for dem å få chartret så stor del av den norske handelsflåten som overhodet mulig. Særlig viktig for englenderne var det å få hånd om størsteparten av de norske tankskipene.   

Tyskernes reaksjon
 

Gjennom en offentlig kunngjøring den 21.1.40 fra Rederforbundet ble tyske diplomater oppmerksom på den av nordmenn hemmeligholdte avtale. Sjefen for den handelspolitiske avdeling i norsk UD ble omgående spurt av tyske representanter i Oslo om de norsk-britiske transaksjoners karakter. Nordmannen ga tyskerne den løgnaktige opplysning at det hele kun dreiet seg om visse fraktrater, og at den norske regjering - som de facto hadde pådyttet Rederforbundet avtalen - sto helt utenfor. Men få dager etter holdt sannheten på å komme fram: En Oslo-avis kunne fortelle at det dreiet seg om en tonnasjeavtale, idet britiske befraktere hadde fått løfte på et bestemt antall norske skip. Den tyske minister oppsøkte øyeblikkelig utenriksminister Koht og henviste til pressemeldingen. Koht hadde den frekkhet å fastholde de løgnaktige opplysninger han før hadde gitt om at det ene og alene omhandlet fraktrater og slett ikke noen charteravtale. Dr. Brauer sa som avslutning på samtalen med Koht: "Jeg klargjør inntrengende at vi kan bli stillet overfor alvorlige avgjørelser, dersom det skulle finne sted nye chartringer - utover omfanget hittil - av norsk skipsrom til England."  I "Gjennom Brott og Brann" påpeker direktør Egeland s. 64: "Regjeringens bevisste og konsekvente benektelse overfor tyskerne av det faktiske forhandlingsresultat i tonnasjeavtalen." Så utrolig det kan høres ignorerte Koht fullstendig minister Brauers inntrengende advarsler: I januar 1940 dikterte den norske regjering Rederforbundet til å avgi ytterligere 10 tankskip til England. Trygve Lie - som var minst like britisk som Churchill -hadde i hemmelige forhandlinger med britene - lovt dem 16 båter. "I Rederforbundet ble man forferdet, da dette ble rapportert, og det ble protestert energisk," skriver Egeland i sin bok s. 53. Resultatet ble at britene måtte nøye seg med 10 tankbåter.
 
Den strengt korrekte krigshistoriker E.A. Steen opplyser i noter, bind V s. 112: "Tonnasjeavtalen ble inngått etter Regjeringens tilskyndelse... Den tyske marineattache i Oslo 1940, korvettenkapitan Richard Schreiber, har i rapport til Undersøkelseskommisjonen av 1940 hevdet at

TONNASJEAVTALEN VAR DET FØRSTE TEGN PÅ AT NORGE IKKE VILLE HOLDE SEG STRENGT NØYTRALT."
 

Direktør Egeland karakteriserer utenriksminister Koht slik s. 68: "En sterk selvbevissthet,  paret med doktrinert sosialistisk syn og den lærde historikers samtidsfjerne innstilling gjorde Koht nærmest uimottagelig for opplysninger... som ikke harmonerte med den oppfatning han hadde dannet seg..."

 

Frankrike provoserer Hitler
 

Den 11. januar 1940 offentliggjorde et fransk maritimt tidsskrift tonnasjeavtalens hoved¬punkter. Etter krigen er det fastslått at dette var en bevisst provokatorisk indiskresjon fra den franske utenriksledelse. Det var et vel gjennomtenkt trekk for å drive Norge inn i krigen på alliert side. Deres hovedmål var å skape en ny krigsskueplass utenfor Frankrike.
 


 

[1] (AMD : The British payment for the ships freights was not to be controlled by the Norwegian Ship-owners but instead were controlled by Britain and remained (in banks accounts) in pound sterling, until after the war. Thereby the British shipping expenses was not counted as import until after the war and the value of the British currency was temporarily protected.)

[2] Sommeren 1939 ble den gang 32 år gamle Gudrun Martius ansatt som sekretær II i det norske Utenriksdepartement. Hun var datter av den tyske dr. philos og dr. juris. Rudolf Ancus Martius og hustru Dorothea fra Hammerfest.